Ole i kjole – Bess i dress

En transperson rusker opp i samfunnets normer, og lar oss ikke i fred med våre to fastgrodde båser ”gutt” og ”jente”.
 
– Mange foreldre syns det er vanskelig om deres lille Ole plutselig nekter å gå i bukse og bare vil ha på kjole. Men jenter som heller vil være guttete, blir sendt tilbake på fotballbanen uten at det oppleves like problematisk.
 
Esben Esther Pirelli Benestad er Norges rikstranse på flere nivåer, både fordi hin har gitt transpersoner en stemme og to ansikter, og fordi hin som lege og sexolog har omfattende klinisk og teoretisk erfaring med transseksualitet. På verdenskonferansen til World Professional Association for Transgender Health (WPATH) som ble arrangert i Oslo i 2009, holdt han en workshop som handlet om hvordan det er mulig å brolegge veien til en ny kjønnsidentitet.
 
”Så vidt jeg vet har klær aldri skadet noen”
For foreldre med barn som transer er ofte bekymret, og vil at barnet skal te seg og kle seg som alle andre av sitt kjønn?
 
– Så vidt jeg vet har klær aldri skadet noen, ler Esben Esther. Men så blir hin alvorlig igjen:
 
– Det som skader er avvisning fra familie, skolevenner og lokalsamfunnet.
 
Derfor anbefaler sexologen sterkt at lille Ole får gå i kjole, og lille Bess får gå i dress. Og om de vil slutte med det igjen senere, så er det like greit.
 
Positiv kjønnsidentitet – for alle!
Målet for en lege eller terapeut som tar imot et barn, eller en voksen, som sliter med det kjønnet de er født som, er å hjelpe vedkommende å finne sin identitet:
 
– En positiv kjønnsidentitet kan defineres som å bli oppfattet av andre på den samme måten som du oppfatter deg selv, og at dette blir gitt en positiv verdi.
 
Esben Esther påpeker at det ikke nødvendigvis er ”gutt” eller ”jente” som vil bli identiteten. Hittil har hin og partner Elsa Almås talt opp syv kjønn (se Hvor mange kjønn?). Selv opptrer sexologen både i manns- og kvinneuttrykk, og vil gjerne beholde alle sider av sin personlighet.
 
- Det er viktig å forstå, for foreldre og andre voksne rundt et barn som transer, at barnet etter all sannsynlighet vil vokse opp til å bli lesbe, homse eller transe, og kanskje vil gjennomgå et kjønnsskifte senere.
 
Alle statstikker viser at det ER hardt å leve som en kjønnsminoritet. De er mer utsatt for depresjoner, selvmord, arbeidsledighet, trakassering og lignende. Men medisinen er ikke å prøve å holde sin uvanlige kjønnsidentitet skjult. Det vil i stedet virke som gift.
 
Medisinen sexolog Pirelli Benestad vil skrive ut heter ”transpositivitet”, og skal tas av hele lokalsamfunnet.
 
– Det tar meg bare et par timer å gjøre barnehagepersonalet eller lærerne transpositive. Folk trenger å forstå, og bli overbevist om at å transe ikke er skadelig for barnet.
 
Først vil terapeuten ”behandle” foreldrene og de nærmeste, deretter skole/barnehage og fastlege, relevante profesjonelle rundt barnet og til sist alle foreldre, barn og lokalmiljø. Å trekke inn lokalt media og få oppmerksomhet om transseksualitet vil også gjøre den som transer godt. For det er samfunnet som blir forstyrret av transene.
 
Brolegge veien til kjønnstilhørighet
Alle vil høre til et sted. Det dreier seg ikke bare om egne følelser, men også om å bli bekreftet av andre. Fra et barn er to-tre år vil det, i vårt samfunn, være opptatt av om det er ”gutt” eller ”jente”, og eksperimentere med hva som ”passer” for det kjønnet de hører til. Men hva skal vi gjøre når det ikke passer?
 
– Da må vi forhandle med omverdenen, for å bli sett som den vi føler oss som. Esben Esther skisserer hvordan omverdenen og helsevesenet kan brolegge veien til kjønnstilhørighet, med ulike nivåer av bekreftelse:
 
1. Kroppsbildet
For barn er dette lett, for hår og klær vil klart signalisere hvilket kjønn du er. Men det er en utfordring å oppdage jenter med gutteidentitet med dagens motebilde. Som voksne er det mange som velger å leve som det kjønnet de ble født som, men som transer som motsatt kjønn ”til fest” og erotiske anledninger.
 
2. Navnet
For noen er det nok å være ”Ole i kjole”. Andre vil bli ytterligere bekreftet med riktig navn som passer til kjønnet. Enten velge et kjønnsnøytralt navn, eller det andre kjønnets navn. En utfordring er at selv om foreldre og omgivelser er enig om og bruker det nye navnet, så sier navneloven at det er kjønnsorganet som avgjør hva slags navn man kan ha, offisielt.
 
3. Kjønnsrollen
Hva som passer seg for gutter og jenter. Dette kan være viktig for den voksne transpersonen, men ofte ikke avgjørende for barn. Men Bess må få lov å leke med biler og hjelpe bestefar å snekre.
 
4. Kroppsbevisstheten
Det kan være ok å være ”jente med penis” fram til puberteten. Eller guttejente fram til brystene begynner å vokse. Behandlingen som kan gis til barn med alternativ kjønnsoppfatning er å utsette puberteten ved hjelp av hormoner.
 
5. Det somatisk kjønnet
Altså hvilket kjønn kroppen har. En kjønnsbekreftende operasjon foretas svært sjelden før barnet er blitt 18 år. Det er i dag mulig å lage kunstig vagina eller penis. Dessuten kan transpersonen få hormoner som kan gi jenta skjeggvekst og dypere stemme, mens gutten kan utvikle små bryster og unngå skjeggvekst.
 
6. Det reproduktivte kjønnet
Det går an å lage barn som kvinne eller mann, selv om resten av personligheten er det motsatte kjønn. Noen jenter med maskulin identitet kan synes det er nok å fjerne brystene, men å beholde vagina. Gutter som vil leve resten av livet som kvinne kan også velge å beholde penis. Problemet er at dagens offisielle helsepolitikk krever at du må ønske å bli det annet kjønnet 100 prosent for å få kjønnsbekreftende operasjon. Da må du først sterilisere deg, leve som kjønnet du ønsker å bli i lang tid, ta hormoner og så kan du få innvilget full operasjon.
 
Hvor som helst på stien fram til kjønnstilhørighet kan et menneske velge å stoppe. Noen ønsker å forbli i en flytende kjønnstilværelse, mellom ulike roller, noen vil være androgyne midt-i-mellom og andre vil overhodet ikke ha noe kjønn.
 
Ikke kjønnsforstyrrelser – men kjønnstalenter
Den lille gutten spør sin mor: Mamma var du også en gutt, da du var liten? For små barn er det helt naturlig med alle slags varianter av kjønn, helt til fordomsfulle voksne forteller dem noe annet. Noen barn har talenter for større variasjon og overskridelser enn andre.
 
– Legevitenskapen snakker om ”kjønnsdysfori”, og tenker på at den det gjelder er nedtrykt og misfornøyd over sitt utdelte kjønn. Jeg vil heller tale varmt for ”kjønnseufori”, at et menneske har talenter for å glede seg over flere eller grensesprengende kjønnsuttrykk!
 
Esben Esther Pirelli Benestad utretter mye med å vri på ord, for på den måten vrir hin også våre fastgrodde tankemønster. Hin er luta lei av alle diagnosene, og i stedet for ”Gender Identity Disordrer” (kjønnsidentitetsforstyrrelse) bruker han ordet ”kjønnstalenter”.
 
Jeg vil ikke si at en person, barn eller voksen, som transer er forstyrret. Men en transperson forstyrrer samfunnet rundt seg!