Skrevet av: Terje Gammelsrud
Publisert:
Sist oppdatert:
I 2013 var det 80 år siden nazistene brente bøkene til Europas ledende sexologiske institutt i Berlin. Det er 30 år siden sexologien fikk fotfeste i Norge.
Dette er to milepæler i europeisk og norsk samfunnsutvikling som begge fortjener oppmerksomhet.
Etter den andre verdenskrigens slutt, videreførte den nye vest-tyske staten nazistenes gjerninger ved å bekrefte lovligheten ved konfiskeringen av sexologi-instituttets eiendom, blant annet adresselistene til instituttets klienter, hvorav mange endte sine liv i nazistenes dødsleire. Det nye Vest-Tyskland fornektet også instituttets vitenskapelig baserte kunnskap om seksualitet ved blant annet å opprettholde nazi-regimets kriminalisering av homoseksualitet.
Fra de fatale bokbålene i Berlin i 1933, tok det nærmere 50 år før europeisk sexologi gjenoppstod fra asken.
For de norske sexologene tok det 30 år fra stiftelsen av Norsk forening for klinisk sexologi, til de oppnådde det offisielle Norges anerkjennelse av at sexologisk rådgivning og terapi virkelig har en målbar effekt.
En rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten (rapport 2-2012) konkluderer med at ”seksualterapeutiske intervensjoner [totalt sett har] positiv effekt for personer med seksuelle problemer. Dette er gjennomgående for et bredt spekter av populasjoner, og et bredt spekter av problemer”.
At det tok Kunnskapssenteret seks år å samle nødvendig dokumentasjon for å kunne konkludere i en såpass viktig sak, gjenspeiler at kvalifisert forskning på seksuallivet vårt helt til nå har hatt lav status og derfor har vært underprioritert. I lys av dette er rapporten fra Kunnskapssenteret epokegjørende.
Mon tro hvordan situasjonen hadde vært hvis nazi-ideologi ikke hadde forpestet vår kunnskap om vår egen seksualitet og dermed vår seksuelle modning, og hvis sexologi-instituttet i Berlin, Institut für Sexualwissenschaft, hadde fått muligheten til å fortsette sin misjon med dokumentasjon og inspirasjon?
Ville vår seksuelle mestringsevne vært bedre enn den er i dag? Ville vi hatt det bedre med oss selv? Ville våre samliv ha vært bedre? Hadde helsa vår vært bedre? Hadde sykdomsfraværet vært lavere?
Det er lett å spørre. Men umulig å gi gode svar. Da er det lettere å svare på om autoritære regimer igjen kan brenne og myrde for å bekjempe seksuell frigjøring. Det vet vi godt at de kan.
Etter den andre verdenskrigens slutt, videreførte den nye vest-tyske staten nazistenes gjerninger ved å bekrefte lovligheten ved konfiskeringen av sexologi-instituttets eiendom, blant annet adresselistene til instituttets klienter, hvorav mange endte sine liv i nazistenes dødsleire. Det nye Vest-Tyskland fornektet også instituttets vitenskapelig baserte kunnskap om seksualitet ved blant annet å opprettholde nazi-regimets kriminalisering av homoseksualitet.
Fra de fatale bokbålene i Berlin i 1933, tok det nærmere 50 år før europeisk sexologi gjenoppstod fra asken.
For de norske sexologene tok det 30 år fra stiftelsen av Norsk forening for klinisk sexologi, til de oppnådde det offisielle Norges anerkjennelse av at sexologisk rådgivning og terapi virkelig har en målbar effekt.
En rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten (rapport 2-2012) konkluderer med at ”seksualterapeutiske intervensjoner [totalt sett har] positiv effekt for personer med seksuelle problemer. Dette er gjennomgående for et bredt spekter av populasjoner, og et bredt spekter av problemer”.
At det tok Kunnskapssenteret seks år å samle nødvendig dokumentasjon for å kunne konkludere i en såpass viktig sak, gjenspeiler at kvalifisert forskning på seksuallivet vårt helt til nå har hatt lav status og derfor har vært underprioritert. I lys av dette er rapporten fra Kunnskapssenteret epokegjørende.
Mon tro hvordan situasjonen hadde vært hvis nazi-ideologi ikke hadde forpestet vår kunnskap om vår egen seksualitet og dermed vår seksuelle modning, og hvis sexologi-instituttet i Berlin, Institut für Sexualwissenschaft, hadde fått muligheten til å fortsette sin misjon med dokumentasjon og inspirasjon?
Ville vår seksuelle mestringsevne vært bedre enn den er i dag? Ville vi hatt det bedre med oss selv? Ville våre samliv ha vært bedre? Hadde helsa vår vært bedre? Hadde sykdomsfraværet vært lavere?
Det er lett å spørre. Men umulig å gi gode svar. Da er det lettere å svare på om autoritære regimer igjen kan brenne og myrde for å bekjempe seksuell frigjøring. Det vet vi godt at de kan.
