Med strømper som fetisj

Mange synes damestrømper er sexy, og ønsker kanskje av og til at hun beholder dem på under sengekosen. Men jeg skjønte etterhvert at min tiltrekning til damestrømper var mer enn et erotisk krydder. Det er en fetisj, en viktig del av min seksuelle identitet.
 
Det startet i mors undertøysskuff da jeg var 17 år, fant fram et par lekre strømper og dro dem oppover mine egne ben. En nydelig og grensesprengende opplevelse med de glatte nylonstrømpene som gjorde bena helt perfekte. Jeg tilfredstilte meg selv med sterk nytelse, og like stor skam når det hele var over.
 
Kioskdamens strømpeben
Inspirasjonen og tiltrekningen til akkurat strømper fant jeg ti år tidligere, hos en litt småfrekk butikkdame i tobakkskiosken.
 
Vi smågutta pleide å erte henne, prøvde å gjøre henne sint, og noen ganger spionerte vi på henne også. En gang da vi fulgte etter henne, så stoppet hun, satte seg ned på en benk og snakket voksent med oss. Jeg husker det så godt, hvordan hun satt på benken med strømper og åpne sko. Den flotte foten og leggen, og et glimt av låret, var deilig fantasiføde for en ung gutt.
 
Det estetiske og visuelt vakre ved et par dameben i strømper er en sensuell nytelse i seg selv, for meg. Men som ung gutt og mann på 50-tallet var det ikke så enkelt å komme lengre enn å se, og jeg ville jo gjerne nyte berøringen og følelsen av nylon også. Det var en av grunnene til at det å selv ta på strømper kjentes som en god idé. Når jeg var kåt, vel og merke. Jeg elsker illusjonen av det perfekte ben! En barbent fot eller naken legg gjør ingen ting for meg.
 
Med skam i undertøysavdelingen
Men når jeg hadde samlet meg, og ikke var kåt mer, da kom all skylden og skamfølelsen: «Dette skal jeg aldri gjøre mer!» Jeg har levd i mange år i en veksling mellom den fantastiske tilstanden av total oppstemthet over strømpegledene, i kontrast med skammen og tabuet.
 
Jeg hadde jo kjærester, og alle brukte strømper, noen fikk jeg også overtalt til å beholde strømpene mens vi elsket. Men de syns det var rart, og jeg syns det selv også. Hva var det som var galt med meg?
 
Jeg giftet meg og håpet at trangen til denne vederstyggeligheten ville forsvinne. Du må huske på at selv det å onanere var tabubelagt den gangen!
 
Jeg prøvde virkelig å holde det i sjakk, men det nyttet ikke. Strømpene tok mye av tankene mine, og selv om jeg syns det var utrolig flaut, og grudde meg hver gang, så mannet jeg meg opp for å kjøpe mine egne strømper, og koste meg med dem for meg selv, i skjul.
 
«No big deal»
Ekteskapet gikk over styr, men heldigvis traff jeg en annen kvinne, min nåværende kone Lois. Jeg tenkte at denne gangen skal jeg være åpen fra start, så jeg ble altså over 30 år før jeg første gang fortalte et annet menneske om min fetisj.
 
«No big deal», sa min amerikanske tilkomne. Og det ble starten på en gradvis mer åpenhet om min seksualitet. For selv om hun godtok mine lyster uten problemer, var det ikke uten videre noe hun ville dele.
 
Etter tre-fire år sammen hadde det blitt slik at jeg av og til ikledde meg strømper slik at hun så det, og hun visste det var et spørsmål om vi skulle ha sex. Eller jeg kunne spørre henne om jeg skulle ta på meg strømpene. Sa hun ja, betydde det sex hvor fetisjen min var en del av det. For selvsagt hadde vi mye sex uten strømpene også! Jeg tenner jo på mer enn akkurat det.
 
Samtidig er strømpe-fetisjen en viktig del av meg, og det skal helst være akkurat slike strømper som fantes den gangen jeg var ung. Den gammeldagse typen, med stroppebelte og i ekte nylon, du vet de som krøller litt. Heldigvis har jeg funnet en fabrikk i USA som har maskineri fra 50- tallet, og derfra importerer jeg alle mine strømper. I forskjellige farger, og med eller uten søm, men alle mine strømper er av samme utsøkte kvalitet. De nye i lycra og strech blir aldri like glatte mot huden.
 
Utpå gaten!
Som 45-åring var jeg ferdig psykolog, og hadde lagt karrieren som datagubbe bak meg. Men fremdeles strevde jeg med å godta min egen seksualitet. Særlig i forhold til familien min, kanskje.
 
Jeg var redd for fordømmelse, og særlig latterliggjøring.
 
Det har heller ikke alltid vært lett for min kone Lois å dele min fetisj, og på et tidspunkt tok vi kontakt med sexologene Esben Esther Benestad og Elsa Almås for å få hjelp. Jeg er jo selv psykolog og har en erkjennelse av at et par ikke alltid bør bale med alle utfordringer alene. Selvsagt ville jeg ikke behandle bort fetisjen min, men ville gjerne overkomme skammen og angsten. Og for Lois var det ikke lett at jeg hadde så sterkt lyst på noe som hun egentlig ikke var interessert i.
 
Men Lois har vært enestående i å pushe fram åpenhet hos meg, og gjøre meg mer trygg. Det begynte i New York, der jeg ble kjent med en transe, og ble med henne på transeklubber. Jeg er annerledes enn de andre transene, fordi jeg har ingen behov for å ikle meg dameklær, bortsett fra strømpene, holderen, og kanskje av og til en dametruse for helhetens skyld. Men helst går jeg i vanlige herresko og en kort shorts, så bena mine får frydet seg.
 
Det var pirrende skummelt, men først og fremst en stor frihet og kunne gå rundt i New Yorks gater i strømpene mine. Helt til min transevenn og jeg fikk noen ekle kommentarer av en guttegjeng som fulgte etter oss. Vi ble faktisk så redde at vi rømte i en taxi. Jeg har hatt noen fæle fantasier om at jeg blir banket opp grunnet min annerledeshet. Hat-kriminalitet er noe jeg er veldig klar over at folk som viser seg annerledes er utsatt for.
 
Etter dette har jeg brukt strømpene mer og mer, gjerne under vanlige langbukser til vanlig, det gjør meg glad og oppstemt. Jeg elsker mykheten, glattheten, at strømpene dekker over alle ujevnheter og gjør alle ben vakrere. Men foten, den skal være uten sko. Sko har aldri gitt meg det kicket som strømpene gjør. Et par strømpeben som skinner i lyset har en helt hypnotiserende effekt på meg. Om strømpen «bagger», altså krøller seg litt, er en spennende effekt jeg tenner på.
 
Fetisjen bidrar til at jeg beholder min virilitet
Ja, jeg tror min tiltrekning til strømper også gjør at jeg beholder min virilitet etter som jeg blir eldre. En fetisj er en fantastisk ressurs for fantasiene og lystene, og gjør en seksuell relasjon spennende, selv etter mange år. Men jeg har også brukt tid faglig på fetisjer. På den ene side i min praksis, der jeg har hjulpet flere som sliter med sine fetisjer, men først og fremst gjennom aktivistarbeide der jeg sammen med Svein Skeid delte både faglig og personlig interesse av å fjerne sykdomsdiagnosene for fetisj, trans og SM.

Svein og jeg har vært parhester siden, i Diagnoseutvalget og med foredrag og artikler. Det å kjempe mot samfunnets sykliggjøring, har jo også gjort meg sterkere i overbevisningen om at jeg har en frisk og sunn seksualitet.
 
For flaut å være femi i nylon
Et stort skritt på veien til å «komme ut» som fetisjist, var da jeg møtte fetisj-foreningen «Colourful People» på Sexhibition i 1995. Etter litt nøling så valgte jeg å dra på et arrangement, men turde ikke vise meg som strømpefetisjist. I stedet hadde jeg på meg gummi og skinn. Det var for flaut å være femi i nylon. Men jeg våget litt mer etterhvert.
 
Min neste store frigjøring når jeg viste meg for andre jeg kjente var på en sexologikonferanse i 1997, det handlet om transkjønnethet, og jeg ville vise min variant.
 
I Oslos gater spradet jeg rundt i shorts og strømper for første gang for 15 år siden. Selv i dag føler jeg meg litt ekstra kul og spesiell når jeg gjør dette, for du ser jo at det har tatt mange år å bli så åpen som jeg er nå. Nå vet alle jeg kjenner, også familie, om min fetisj.
 
Ikke lenger mors strømper
Denne gradvise tilnærmingen tror jeg har gitt meg en god trygghet. Og det har nok også gjort Lois så komfortabel at hun nå uten problemer er med på min strømpelek. Hun har en muskelsykdom som kan gjøre vanlig sex vanskelig, og da er vi heldig som har min fetisj som en erotisk variant. Lois venner har syntes det er rart, men hun sier bare «Hva så?».
 
Hennes aksept og forståelse har vært helt avgjørende for at jeg er fri i min seksualitet i dag. Nå har jeg avkledd meg samfunnets klebrige fordommer, og kan trekke mine egne strømper på, uten skam.


Odd Reiersøl har fortalt sin histore til Hanne Grasmo som har nedtegnet den.