Nytt nummer ute nå!
Ekteskap var en generelt kjedelig greie når det kom til kjærlighet og sex, og stort sett en endestasjon for kvinnene. Men med den nye heteroseksuelle normen skulle likeverd og gjensidig seksuell nytelse bli en selvfølgelighet. | © All Over Press/Corbis

Heteroseksualitetens historie

Publisert: 09.02.2016 kl. 00:00 | Oppdatert: 01.04.2017 kl. 12:42

Forfatter: Gert Hekma
Heteroseksualitet er en relativt ny «oppfinnelse», lansert i en tid da leger, lovgivere, lærere og media ble opptatt av å definere og bekjempe homoseksualitet og «andre perversjoner».
Det var den ungarske forfatteren Karl Maria Kertbeny som først tok ordet i bruk.
  • Kertbeny lanserte både homoseksualitet og heteroseksualitet i et brev han skrev i 1868 og brukte det første begrepet igjen ett år senere i en pamflett mot den forventede gjenopplivingen av kriminaliseringen av «naturstridig samleie» – mer kjent som analsex – i straffeloven til det gryende tyske riket.
  • Homoseksualitet ble et hett tema i den offentlige debatt som følge av en del større skandaler og medienes voksende appetitt på borgerskapets seksuelle utskeielser. Nyheter om at menn i borgerskapets øvre sjikt kunne være homoseksuelle, altså ha en homoseksuell identitet eller legning, og ikke bare hadde seg med gutter og menn som en atspredelse innenfor rammen av sine ekteskapelige forpliktelser, skapte moralsk panikk og nye krav om kriminalisering.
     
  • På den tiden handlet det meste av den nye sexologiske forskningen om hvordan homoseksualitet, sadisme, masochisme, fetisjisme og andre perversjoner kunne bli identifisert og etter hvert forebygget, slik at folk flest, og spesielt ungdommen, kunne ledes på riktig vei mot det normale.
     
  • Det heteroseksuelle, slik Kertbeny definerte det, og slik vi kjenner det i dag, fikk en senere start. «Normal» seksualitet ble først et interesseområde for en senere generasjon av medisinermenn da den gamle, patriarkalske modellen for ekteskap og familie ble utfordret av feminismen og kunnskapen om perversitetene.
     
  • Den gamle patriarkalske modellen var basert på ulikhet mellom husbond og hustru. I den nye heteroseksuelle normen skulle kjærlighet og sex kombineres i parforholdet, og det ble forventet likhet mellom mannlige og kvinnelige partnere.
     
  • En annen endring kom med kvinnenes seksuelle frigjøring, men den innebar ikke at menn og kvinner umiddelbart ble oppfattet som likeverdige på det seksuelle området. Den gamle biologiske overbevisningen om at mennene er mer seksuelle, mens kvinnene er det kjærlige kjønnet, besto, og skapte mange misforståelser i heteroseksuelle forhold.
 
Hvor streite var de egentlig,
de heteroseksuelle?

Karl Maria Kertbeny (bildet) var den første som lanserte begrepet «heteroseksualitet». Det skjedde i et brev han skrev i 1868.
 

Wikimedia Commons

Økende seksuell frigjøring og synlighet på begynnelsen av 1900-tallet innebar ikke at de puritanske holdningene endret seg nevneverdig. Det heteroseksuelle samleiet forble normen, og andre nytelser ble i varierende grad avvist. Over hele den vestlige verden virket det som om den seksuelle liberalismen var på fremmarsj, men samtidig opplever vi en sterk økende moralsk panikk og kriminalisering av seksuelle variasjoner, og som en naturlig følge av dette også et økende antall kriminelle. Selvfølgelig innebar ikke de nye normene at folk unnlot å søke seksuelle nytelser utenfor de sosiale normene eller nøt erotiske tabuer når anledningen bød seg.

Frykten for det ”polymorft perverse”
Den viktigste bekymringen gjaldt at de mange unge som seksuelt sett ble vurdert som «polymorft perverse», med andre ord at de i et seksuelt perspektiv var så umodne at de kunne ha lyst på både det ene og det andre, skulle fristes bort fra den smale sti bestående av heteroseksualitet, ekteskap og reproduksjon. Det ble gjort en ikke ubetydelig innsats for å disiplinere de unge seksuelt for å hindre dem i å bli forført av seksuelle avvik.

Det var på denne tiden at Kong Ludwig II av Bayern ble kastet av tronen (1886) fordi han foretrakk elskere av samme kjønn. I England ble forfatteren og dandyen Oscar Wilde i 1895 dømt til to års straffarbeid for sine affærer med gategutter, og Tyskland havnet igjen på skandaletoppen i 1907-08 på grunn av ”Eulenburg-skandalen”, som handlet om de homoseksuelle tendensene til Keiser Wilhelm IIs beste venn og høyest rankede embedsmann.

Sosialistene brukte den slags skandaler til å sette kapitalismen, kirken og aristokratiet i gapestokken for den seksuelle degenerasjonen i rekkene deres. De freudo-marxistiske ideene til seksuelle utopister, som den seksuelt frigjorte psykoanalytikeren Wilhelm Reich og progressive sovjetiske forfattere, var monogami, heteroseksualitet og reproduksjon, med skilsmisse som sikkerhetsventil dersom forholdet ikke var lykkelig.

Borgerskapet som arnested for seksuelle avvik
Sosialistene så med forakt på borgerskapets kjønnsatskilte institusjoner som de oppfattet som arnesteder for seksuelle avvik og etablering av konservative mannlige nettverk. Både sosialister og alle slags progressive støttet kvinnefrigjøringen og kjempet til en viss grad for seksuell likestilling mellom kjønnene, selv om kampen for likestilling ble gjort ekstra komplisert av både biologiske og feministiske tanker rundt forskjellen mellom kjønnene. Et alternativ til den heteroseksuelle ekteskapsmoralen ble lansert av noen få anarkister som forsvarte fri kjærlighet for begge kjønn og alle seksuelle orienteringer, og som med stor kraft motsatte seg statens innblanding i det intime kjønnslivet. 

Tettere kontroll på ungdommen
Et hovedtrekk ved de sosialistiske ideene var å fremme heteroseksualiteten og motarbeide perversjonen ved å legge til rette for mer og bedre kontakt mellom gutter og jenter. En av de viktigste strategiene for heteroseksualiseringen ble derfor tettere kontroll på ungdommen, både i kjernefamilien og i skolen. Spesielt etter Andre verdenskrig og den seksuelle revolusjonen ble kjernefamilien ekstra isolert: Mor far og barn levde ikke like gjerne sammen med andre familiemedlemmer, hustjenere forsvant og avstanden mellom jobb og hjem økte. Utdannelsessystemet ble forlenget til også å dekke pubertetsårene, og skolene – mer enn venner og arbeid – sto for livsopplæringen i disse viktige og formende årene for seksuell oppvåkning.

Tidligere var gatene i byer og landsbyer typiske steder der aldre og klasser blandet seg. Skolene var derimot aldersbestemte og stort sett bygd på middelklassens normer. Fellesundervisning ble en ny måte for å fremme heteroseksuelle normer og forhindre homoseksuell løsaktighet når gutter og jenter fikk være for seg selv.

Heterotøffinger belønnet i fengsel
Andre maktinstitusjoner fulgte i samme fotspor i kampen mot homoseksuell promiskuitet. Fra midten av 1800-tallet var eneceller i fengsel regnet som det foretrukne, selvfølgelig begrunnet med at det motarbeidet sex mellom de innsatte av samme kjønn. Men betydelig mer undertrykkende systemer brukte homoseksualitet som en kontrollmetode ved å belønne heterotøffinger og straffe homsene som de brukte som sexobjekter. Under Andre verdenskrig begynte det militære å ekskludere homoseksuelle menn ved å stemple dem som risikofaktorer, både for mentalsykdom og forræderi.

Den endelige, store suksessen i kampen for å promotere heteroseksuelle forhold, var den seksuelle revolusjonen på 1960-tallet og p-pillen. Plutselig var ikke jomfruelighet lenger en plikt for de fleste kvinner. Dermed kunne de mange unge mennene som hadde tatt skrittet over i homoseksuelle situasjoner på grunn av for få tilgjengelige kvinner, finne tilbake til den trygge heteroseksualiteten. Å være både homo- og heteroseksuell ble en ny identitet, og den skjulte seksuelle grensetrafikken mellom homo og ikke-fullt-så-homo ble mindre vanlig.

Nødvendigheten av gjensidig seksuell nytelse
Den gamle ekteskapsnormen hadde vært et reproduserende par med en arbeidende ektemann og en kone som var ansvarlig for hjemmet og som adlød sin mann. Ekteskap var en generelt kjedelig greie med tanke på kjærlighet og sex, og stort sett endestasjon for kvinnene. Men med den nye heteroseksuelle normen skulle gjensidig seksuell nytelse bli en selvfølgelighet, og senere ble også likestilling mellom kone og mann en del av idealet. Ekteskapet endret seg fra et forhold som var kontrollert av storfamilien, til et valg partnerne selv tok. Foreldrene mistet påvirkningskraft over det unge paret, som dermed ble mer uavhengige av mor og far, men samtidig mer avhengige av andre institusjoner.

Før i tiden kom ekteskap, sex og babyer først, og så kunne det hende kjærligheten utviklet seg derfra. I nyere tid er kjærlighet blitt forutsetningen for parets seksuelle liv, og ekteskapet er blitt et alternativ som enkelt kan velges bort. Utviklingen bort fra ekteskap som ble organisert av og integrert inn i familier, og styrt av ulikheten mellom kjønnene, endret seg til kjærlige, likeverdige og mer isolerte par hvis primære mål ikke lenger var reproduksjon. Dette var den virkelig store seksuelle revolusjonen i andre halvdel av det 20. århundret. Det innebar også at forhold og ekteskap mellom personer av samme kjønn ble mulig å tenke seg.

Lik kjærlighet, ulik sex
Idealene om romantisk kjærlighet tidlig på 1800-tallet var for det meste aseksuelle, og kunne være både homososiale og heterososiale. De dypeste følelsesmessige båndene fantes ofte innenfor samme kjønn, ikke mellom kjønnene. Kostskoler og studentforeninger skapte intime vennskap som for mange la grunnlaget for et offentlig og politisk liv. Disse forbindelsene ble verdsatt høyere enn ekteskapet, siden de var spirituelle, og ikke kun fysiske.

Fra da av spredde feministene og sosialistene dette som modell for ekteskapet, og begynte samtidig å inkludere seksualitet – dog kun mellom menn og kvinner. Vår egen tids ideologi, at kjærlighet og sex hører sammen, hadde vært utenkelig i en nær fortid da kjærlighet handlet om likeverdige forhold og sex om ulike forhold, der kjærlighet var aktverdig og sex snuskete.

Helt frem til 1900-tallet ble kjærlighet og sex regnet som motsetninger, og ikke noe som hørte til i det samme forholdet. Den seksuelle spenningen og nytelsen oppstod som oftest mellom personer på forskjellige sosiale nivåer: mann og kvinne, rik og fattig, kunde og prostituert, ung og gammel. Selv i homofile og lesbiske forhold, som kunne ha vært de mest likeverdige, var lignende maktforskjeller mer regelen enn unntaket mellom butch og femme, åpen og skjult, giver og mottager, mann og gutt.

Sosialistenes og feministenes idealer for ”det perfekte samliv”, og deres kamp for bedre og mer likeverdige heteroseksuelle forhold, ble langt på vei virkeliggjort med den seksuelle revolusjonen på 1960-tallet.

Men likhet i seksuelle forhold forble problematisk – først og fremst fordi tradisjonelle kjønnsroller er så dypt integrert i oss og ikke er så enkle å endre, men også fordi det ikke passer med det seksuelle og sosiale mangfoldet folk opplever og nyter. Sosial ulikhet kan være sexy, som i BDSM og betalte forbindelser.

Siden menn og kvinner er nødt til å overvinne kjønnsforskjellene dem imellom, opplever homofile og lesbiske mer sosial og erotisk likhet enn heteroseksuelle par gjør. Homofile kan sees som de store vinnerne i denne kampen for likhet, mens derimot tradisjonelle, heteroseksuelle par, sadomasochister, pedofile, zoofile, eller prostituerte og kundene deres, alle i forhold som ikke kan oppfylle den nye likhetsnormen, ble taperne.

Selv om de aller fleste i de siste gruppene aldri har vært spesielt vel ansett, viser hatet og lovgivningen rettet mot dem i Vesten i de senere årene hvor streng den nye likhetsnormen er.

Sadomasochister sliter for å få preferansene sine akseptert, og de prøver å oppnå sympati ved å understreke at alt de gjør, gjøres med samtykke. Det samme gjør masochister som godkjenner den mentale eller fysiske ydmykelsen de utsettes for. Men samtykke er noe de med forkjærlighet for barn og dyr, samt horekunder, vanskelig kan hevde at de har. Den store, aksepterte forskjellen er etnisitet, selv om preferanser for en spesiell rase lett kan oppfattes som rasistisk. Både likhets- og ulikhetsteoriene er dogmatiske og urealistiske siden de begge avviser at vi mennesker har ulike preferanser. Både like og ulike forhold kan være sexy og gi gjensidig utbytte.

Det aller mest fantastiske med denne seksuelle revolusjonen er at den har gått så ubemerket hen.

Utvidelse av det seksuelle repertoar
Det økte presset på den heteroseksuelle nytelsen ledet til en utvidelse av det seksuelle repertoaret. Selv om 1900-tallet ikke oppfant noen nye seksuelle øvelser, slipper etter hvert større deler av befolkningen seg mer løs og engasjerer seg i flere av mulighetene i det seksuelle mangfoldet. Oralsex og analsex i heteroseksuelle forhold blir vanligere, fortidens mannlige, seksualiserte vold er trolig på tilbaketur, og samtykkende vold i sadomasochistiske forhold øker – og det er ofte mennene som er den masochistiske parten i forholdet.

Opp gjennom generasjonene har både menn og kvinner hatt et stadig økende antall heteroseksuelle partnere – både i, utenfor og etter ekteskapet, og særlig i Skandinavia er det mange par som lever uten ekteskapet som felles bånd. Folk involverer seg også i et videre spekter av seksuelle handlinger, med heteroseksuelt samleie og masturbasjon – takket være inspirasjon fra internett – som de mest vanlige.

Det er kvinnene som er de største vinnerne av den seksuelle revolusjonen. På den seksuelle arenaen, på samme måte som i arbeidslivet, skolen og politikken, har kvinner begynt å oppføre seg mer som menn og homofile. Selv om konseptene biseksuell og queer brukes til å antyde større mulighet til å krysse de seksuelle grensene, er dette trolig lettere for kvinner enn for menn. 

Det samme er tilfelle med homososial intimitet, der kvinner fortsatt har flere muligheter til å knytte nære vennskap med andre kvinner. Bortsett fra i homsekulturene, er det i dag idretten som tilbyr menn den eneste – dog spinkle – muligheten til å eksperimentere med homososial intimitet.

Homoseksuelle opplever kanskje økt aksept, men den evige forakten, spesielt mot analsex og feminin oppførsel, har ført til at menn nøler mer før de tar turen inn i seksuelle leker med personer av samme kjønn.

Og til tross for en forventing om at den yngre generasjonen skal være mer åpne seksuelt, også mot det som en gang ble kalt perversjon, er dette fortsatt vanskelig å akseptere både for dem selv og andre. Heteroseksualitet er stadig den sterke normen. Selv om vi har vært gjennom flere seksuelle revolusjoner, er det fortsatt mye erotisk nytelse å kjempe for. Merkverdig nok er det til og med trolig at heteroseksualiteten var den som tjente mest på at Kertbeny oppfant homoseksualiteten.

 
Gert Hekma foreleser i sosiologi (sexuality & gender) ved University of Amsterdam.
 
Artikkelen er en revidert og forkortet versjon av Gert Hekmas introduksjon til A Cultural History of Sexuality Vol 6: The Modern Age (1920 - 2000) - Berg, 2011.
 

Les også:
Tryggheten kan ruinere sexen
Det er ingen automatikk i at sterk kjærlighet fører til at paret lykkes i senga. For mye trygghet og nærhet kan ødelegge et pars sexliv.

Ikke nødvendigvis homo
Mange menn føler en viss attraksjon til andre menn, men ser ikke på seg selv som homofile eller bifile.


Skeivere heteronormativitet
Befolkningsandelen som har sex med eget kjønn øker raskt. Bisex er i ferd med å bli en del av heteronormativiteten.


Pompeiis prostituerte menn
Når kunder av begge kjønn ville kjøpe sex fra menn, gikk de ikke til horehuset, men til butikken, bakeriet, verkstedet eller kafeen.


Fra Cupidos arkiv:
Samliv og seksualitet

Kunnskap kommer godt med når du investerer i et samliv som skal fungere godt og sikre deg et godt liv.

Fra Cupidos arkiv:
Partnervalg, flørt og dating

Ofte går det riktig bra, men like ofte kunne du vel ha gjort en bedre jobb. Er det tilfeldigheter som rår?

Fra Cupidos arkiv:
Seksualitetens historie

Seksualitetens historie handler om menneskets trang til både nytelse og kontroll.



Denne artikkelen var først publisert i bladet Cupido 4/2014.