Skrevet av: Hanne Nabintu Herland
Publisert:
Sist oppdatert:
Hvor trøtt blir ikke hverdagen og hvor blekt blir ikke livet uten den frekke, lekende erotikken? Spør Hanne Nabintu Herland i Cupido.
I den faste spalten "Synspunktet" i bladet Cupido er det Hanne Nabintu Herland som i Cupido 5/2013 har tatt i mot utfordringen fra Cupido. Hun er en kjent religionshistoriker og bestselgende forfatter som ofte bryter med det politisk korrekte ved å bringe andre argumenter inn i en debatt. Følg henne på Facebook, Twitter eller les mer på www.hannenabintuherland.no.
Jakten på god sex
Seksualiteten er en av livets største gaver. Sex tilfredsstiller eksistensielle behov for bekreftelse, toppet av frigjørende orgasmer. Hvem klarer seg uten? Hvor trøtt blir ikke hverdagen og hvor blekt blir ikke livet uten den frekke, lekende erotikken?
Skjønt enkelte vil være uenige. Det skal de få lov til. Noen blir katolske nonner i ung alder og vier sitt liv til askese og bønn, andre har naturlig lavt libido, og noen er skilt med små barn og tenker at sex får vente noen år. Vi er forskjellige, og det er ønskelig. Gruppetenkningens totalitære evne til å tvinge andre inn i konformitet skaper kjedelige mennesker som ikke våger å tenke selv. Sexpress kan bli et mareritt og en kilde til tvang. Derfor støtter jeg nonner og andre som av en eller annen grunn velger bort sex, selv om jeg selv gjerne vil ha mest mulig.
Den vestlige verden har lenge hatt en bred debatt knyttet til hvordan man kan optimalisere synet på seksualiteten slik at den blir en konstruktiv kraft. På slutten av 1800-tallet møtte Sigmund Freud nevrotiske kvinner og mente at mangelen på seksuell nytelse bidro til psykoser. Frihet ble for ham evnen til å befri seg fra skyldfølelse. Ser man på datidens knallharde pietisme, kan man forstå ham. Økning av sanselig forlystelse ble et frigjøringsmål og kort sagt: veien til lykke.
I dag ser en av Europas mest leste forfattere, den franske ateisten Michel Houellebecq, ut til å mene at vi ikke har lyktes med å virkeliggjøre Freuds prosjekt. Han har skapt furore med «De grunnleggende bestanddeler», «Utvidelse av kampsonen» og andre bøker som er kampskrifter av noen romaner som brutalt viser hvor vanskelig det er å finne kjærlighet i en rå, industrialisert, moderne og teknologisk verden der så mange – etter kjernefamiliens sammenbrudd – bor alene. Det er tillitsbrudd og skilsmisser overalt. Institusjonaliseringen av samfunnet gir en upersonifisert stat ansvaret for omsorg. Vi slipper i stor grad å bry oss om hverandre i denne selvrealiseringens tidsalder. Narsissismen er på mange måter sosialt akseptert. Samlivsidealet er ikke lenger trofasthet mot én partner i et forhold man håper skal vare livet ut.
Tanken om en forelskelse som utvikler seg til et romantisk forhold der «den ene» dyrkes i et erotisk stimulerende parforhold preget av langvarig begjær, har lenge vært et stort europeisk ideal. De siste tiårene er dette endret. I dag idealiseres seriemonogamiet, vekslingen av samboere og ulike former for polyamorøse konstellasjoner. Håpet er at man i disse nye samlivsformene kan finne en sterkere erotikk enn hva det monogame parforholdet så ut til å kunne gi.
Vi har havnet i en eksistensiell alenehet, påpeker Houellebecq. De fleste av oss bor alene og trasker traust til trøtte jobber i et eller annet departement eller offentlig stilling der man får samme lønn enten man jobber innovativt og hardt eller er lat og tiltaksløs. Der sikler man på sekretæren i kort skjørt som man aldri uansett vil få, og er ansatt nummer XX i en lang rekke med andre konformitetsorienterte mennesker hvis glede er fredagen, da man har råd til å få seg en hore eller – som ellers i Europa – gå på horehus. Ettermiddagene tilbringes foran en PC for å se porno. Dette er ensomheten i det moderne.
Det var sikkert ikke særlig bedre før, med trøtte ekteskap og sure damer som ikke ville noe som helst. Sinte menn også, som beordret dama rundt og viste lite hensyn i senga. Med dagens feminisme er det kanskje blitt flest sinte damer som beordrer menn rundt. Jeg vet ikke hvordan det står til i alle parforhold, men statistikk viser at med overarbeidede kvinner og marginaliserte menn, ser det heller dystert ut i dag også. Kanskje det er derfor vi tyr til pornoens ensomme onani. Vi makter vel ikke annet.
For i hvilke av dagens parforhold tar man seg tid til å dyrke sensualitet, fristerinnen, den rå maskuliniteten, kommunikasjon og dampende sex, seks eller åtte år etter at man først møttes? Vi prioriterer stadig alt annet: jobben i departementet, karriere, singellivet og retten til hver fredag å gå på byen for å finne seg en type å dra med seg hjem. Hvor god sex blir det i lengden av one-night-stands? Tidvis, sikkert bra nok. Men i lengden, blir man ikke en bedre elsker av å ha samme nakne mann ved sin side hver natt, klå og kjæle hver natt, smake og spise hver natt, leve ens egne våte drøm? Men den slags må dyrkes frem, en slik hage må vannes, beskjæres og arbeides med. Og begge må ville det samme. Hva gjelder god sex, kan jeg bekrefte at det er mye godt å hente akkurat her. Og Freud har rett i at vi trenger rå seksualitet som kilde til frigjøring, god helse og til et lyst sinn i hverdagen.
Så tilbake til kulturpessimisten Houellebecq og hans beskrivelser av fremmedgjøringen, den nevrotisk masturberende aleneboerkulturen som er blitt et kaldt nok samfunnsfenomen til å utfordre selve kjærlighetsevnen i det moderne. Jakten på nærhet og stadig større seksuelle «kick» er blitt en knallhard knullekonkurranse som handler om nummer og antall.
Teknologiens fremskritt er fantastisk og forferdelig på samme tid. Den gjør at datamaskiner går raskere og raskere, og det er nå mulig for oss å bestille mat på internett og få det levert på døra en time etter, mens vi likevel rekker å besøke sex-klubben med dama og dele henne med andre der, alt bare et klikk unna. Eller ta turer til Thailand der fattige kvinner og menn serverer oralsex og betjener hvite, rike fra Vesten, dette triste rittet mot en tilfeldig levende kropp, disse mengdene med sexsultne moderne mennesker.
Houellebecqs påstand i «Utvidelse av kampsonen» fra 1994 er at seksualiteten i dag utgjør et differensieringssystem som er vel så nådeløst som den kyniske markedsliberalismen. På samme måte som tøylesløs økonomisk liberalisme, skaper den seksuelle liberalismen kronisk fattigdom der mange henvises til ensomhet og onani. Noen har sex hver dag, andre fem-seks ganger i livet, noen har det aldri. Houellebecqs verden blir i så måte et kulturkorrektiv og en advarsel mot langtidseffektene ved å la kynismen overta kjærlighetens arena. Og kanskje Freud hadde rett likevel? Kanskje vår tids nevroser kommer av at vi lever i en kultur med altfor lite varme.
Jakten på god sex
Seksualiteten er en av livets største gaver. Sex tilfredsstiller eksistensielle behov for bekreftelse, toppet av frigjørende orgasmer. Hvem klarer seg uten? Hvor trøtt blir ikke hverdagen og hvor blekt blir ikke livet uten den frekke, lekende erotikken?
Skjønt enkelte vil være uenige. Det skal de få lov til. Noen blir katolske nonner i ung alder og vier sitt liv til askese og bønn, andre har naturlig lavt libido, og noen er skilt med små barn og tenker at sex får vente noen år. Vi er forskjellige, og det er ønskelig. Gruppetenkningens totalitære evne til å tvinge andre inn i konformitet skaper kjedelige mennesker som ikke våger å tenke selv. Sexpress kan bli et mareritt og en kilde til tvang. Derfor støtter jeg nonner og andre som av en eller annen grunn velger bort sex, selv om jeg selv gjerne vil ha mest mulig.
Den vestlige verden har lenge hatt en bred debatt knyttet til hvordan man kan optimalisere synet på seksualiteten slik at den blir en konstruktiv kraft. På slutten av 1800-tallet møtte Sigmund Freud nevrotiske kvinner og mente at mangelen på seksuell nytelse bidro til psykoser. Frihet ble for ham evnen til å befri seg fra skyldfølelse. Ser man på datidens knallharde pietisme, kan man forstå ham. Økning av sanselig forlystelse ble et frigjøringsmål og kort sagt: veien til lykke.
I dag ser en av Europas mest leste forfattere, den franske ateisten Michel Houellebecq, ut til å mene at vi ikke har lyktes med å virkeliggjøre Freuds prosjekt. Han har skapt furore med «De grunnleggende bestanddeler», «Utvidelse av kampsonen» og andre bøker som er kampskrifter av noen romaner som brutalt viser hvor vanskelig det er å finne kjærlighet i en rå, industrialisert, moderne og teknologisk verden der så mange – etter kjernefamiliens sammenbrudd – bor alene. Det er tillitsbrudd og skilsmisser overalt. Institusjonaliseringen av samfunnet gir en upersonifisert stat ansvaret for omsorg. Vi slipper i stor grad å bry oss om hverandre i denne selvrealiseringens tidsalder. Narsissismen er på mange måter sosialt akseptert. Samlivsidealet er ikke lenger trofasthet mot én partner i et forhold man håper skal vare livet ut.
Tanken om en forelskelse som utvikler seg til et romantisk forhold der «den ene» dyrkes i et erotisk stimulerende parforhold preget av langvarig begjær, har lenge vært et stort europeisk ideal. De siste tiårene er dette endret. I dag idealiseres seriemonogamiet, vekslingen av samboere og ulike former for polyamorøse konstellasjoner. Håpet er at man i disse nye samlivsformene kan finne en sterkere erotikk enn hva det monogame parforholdet så ut til å kunne gi.
Vi har havnet i en eksistensiell alenehet, påpeker Houellebecq. De fleste av oss bor alene og trasker traust til trøtte jobber i et eller annet departement eller offentlig stilling der man får samme lønn enten man jobber innovativt og hardt eller er lat og tiltaksløs. Der sikler man på sekretæren i kort skjørt som man aldri uansett vil få, og er ansatt nummer XX i en lang rekke med andre konformitetsorienterte mennesker hvis glede er fredagen, da man har råd til å få seg en hore eller – som ellers i Europa – gå på horehus. Ettermiddagene tilbringes foran en PC for å se porno. Dette er ensomheten i det moderne.
Det var sikkert ikke særlig bedre før, med trøtte ekteskap og sure damer som ikke ville noe som helst. Sinte menn også, som beordret dama rundt og viste lite hensyn i senga. Med dagens feminisme er det kanskje blitt flest sinte damer som beordrer menn rundt. Jeg vet ikke hvordan det står til i alle parforhold, men statistikk viser at med overarbeidede kvinner og marginaliserte menn, ser det heller dystert ut i dag også. Kanskje det er derfor vi tyr til pornoens ensomme onani. Vi makter vel ikke annet.
For i hvilke av dagens parforhold tar man seg tid til å dyrke sensualitet, fristerinnen, den rå maskuliniteten, kommunikasjon og dampende sex, seks eller åtte år etter at man først møttes? Vi prioriterer stadig alt annet: jobben i departementet, karriere, singellivet og retten til hver fredag å gå på byen for å finne seg en type å dra med seg hjem. Hvor god sex blir det i lengden av one-night-stands? Tidvis, sikkert bra nok. Men i lengden, blir man ikke en bedre elsker av å ha samme nakne mann ved sin side hver natt, klå og kjæle hver natt, smake og spise hver natt, leve ens egne våte drøm? Men den slags må dyrkes frem, en slik hage må vannes, beskjæres og arbeides med. Og begge må ville det samme. Hva gjelder god sex, kan jeg bekrefte at det er mye godt å hente akkurat her. Og Freud har rett i at vi trenger rå seksualitet som kilde til frigjøring, god helse og til et lyst sinn i hverdagen.
Så tilbake til kulturpessimisten Houellebecq og hans beskrivelser av fremmedgjøringen, den nevrotisk masturberende aleneboerkulturen som er blitt et kaldt nok samfunnsfenomen til å utfordre selve kjærlighetsevnen i det moderne. Jakten på nærhet og stadig større seksuelle «kick» er blitt en knallhard knullekonkurranse som handler om nummer og antall.
Teknologiens fremskritt er fantastisk og forferdelig på samme tid. Den gjør at datamaskiner går raskere og raskere, og det er nå mulig for oss å bestille mat på internett og få det levert på døra en time etter, mens vi likevel rekker å besøke sex-klubben med dama og dele henne med andre der, alt bare et klikk unna. Eller ta turer til Thailand der fattige kvinner og menn serverer oralsex og betjener hvite, rike fra Vesten, dette triste rittet mot en tilfeldig levende kropp, disse mengdene med sexsultne moderne mennesker.
Houellebecqs påstand i «Utvidelse av kampsonen» fra 1994 er at seksualiteten i dag utgjør et differensieringssystem som er vel så nådeløst som den kyniske markedsliberalismen. På samme måte som tøylesløs økonomisk liberalisme, skaper den seksuelle liberalismen kronisk fattigdom der mange henvises til ensomhet og onani. Noen har sex hver dag, andre fem-seks ganger i livet, noen har det aldri. Houellebecqs verden blir i så måte et kulturkorrektiv og en advarsel mot langtidseffektene ved å la kynismen overta kjærlighetens arena. Og kanskje Freud hadde rett likevel? Kanskje vår tids nevroser kommer av at vi lever i en kultur med altfor lite varme.
- Søkeord:
- Kultur
- Religion
- Politikk
- Seksuell helse
