Skrevet av: Heidi Nordby Lunde
Publisert:
Sist oppdatert:
Bruk av p-ordet er en garantist for medieoppslag og moralsk forargelse, tett etterfulgt av indignerte krav om politisk regulering, påbud og forbud.
«Hei. Ut fra litt jeg har lest, er det rett at du mener at 11-åringer bør se porno, ha samleie og ta abort dersom de blir gravide?»
Dette er reaksjonen du vil få dersom du engasjerer deg i en debatt om porno i Norge. Riktignok brukte jeg «Gi barna porno før pinsevennene tar dem» som ingress i et blogginnlegg, og la dermed veien åpen for spørsmål om 11-åringer bør se porno. Men det er et drøyt stykke fra å mene at 11-åringer skal ha samleie og ta abort dersom de blir gravide. Det gjenspeiler dog forbilledlig nivået på debatter om sexbransjen i Norge.
Mailen kom etter at jeg skrev om hvordan den kristne organisasjonen Familie og Medier gjennom www. barnevakten.no ønsker å prege norske medier ved å sette kristne verdier på medienes dagsorden. På barnevakten.nos hjemmesider kan vi lese at de intervjues ukentlig i riks- og regionpresse, jevnlig holder foredrag på skoler og aktivt retter seg mot lærere og andre fagpersoner som jobber med barn og unge. Ikke et eneste sted står det at «Barnevakten» er en frontorganisasjon for 30 kristne organisasjoner, fra Indremisjonsforbundet og Normisjon til Metodistkirken og Pinsebevegelsen i Norge.
Jeg har ingenting imot at kristne organisasjoner forsøker å påvirke samfunnsdebatten i Norge. Det er en demokratisk rett. Det jeg ikke liker er at det fremsettes spekulative påstander som ikke kan underbygges fra en organisasjon som ikke forteller hva deres egentlige misjon er. Som når de får oppslag både på NRK Nyheter og VG om at norske 11-åringer er avhengige av nettporno. Bruk av p-ordet er en garantist for medieoppslag og moralsk forargelse, tett fulgt av indignerte krav om politisk regulering, påbud og forbud.
Det er ikke bare i religiøse miljøer at porno virker som en rød klut. Porno inspirerer til aktivisme hos den radikale venstresida, men passiviserer resten av det politiske miljøet. Selv om flertallet ikke ønsker å gjeninnføre et lovforbud mot pornografi , ønsker heller ingen å være aktivt for noe som er så stigmatisert som sexindustrien og porno.
Kristne, konservative og den radikale venstresiden har som usannsynlige sengekamerater i kampen mot porno og sexbransjen gjort sitt beste for å stigmatisere sex mellom voksne, frivillige parter og gjentatt dette så mange ganger at mytene om pornografi som noe skittent, krenkende og fornedrende fortsatt trumfer liberale prinsipper og fakta.
Som Kjetil Rolness spurte da han ga ut boka «Sex, løgn og videofilm» i 2003: Hva er egentlig pornografiens forbrytelse? I alle andre saker ligger bevisbyrden hos dem som fremmer anklagene. Det har vært forsket på pornografi og den erotiske bransjen i årevis uten at man har funnet belegg for alle de anklagene som rettes mot bransjen. Likevel er pornoen skyldig til det motsatte er bevist.
Det hjelper lite at en gruppe forskere nylig fastslo at kvinner i pornoindustrien hadde høyere selvtillit, var ved psykisk god helse og hadde generelt et mer positivt syn på livet enn testgruppen de sammenlignet med. Overgrep, narkotikabruk og eventuelle psykiske problemer var omtrent lik som i gruppen med kvinner utenfor bransjen.
Jeg møtte forargede kristne i alle de årene jeg aktivt debatterte for å fjerne pornoloven i Norge. Ingen av dem klarte å bevise de skadelige virkningene av pornografi og erotikk, ei heller legge frem bevis på overgrep i bransjen – i hvert fall ikke her i Norge. Selv trengte jeg stort sett bare ha med avisutklipp fra nyhetsoppslag samme uke for å vise til overgrep i kristne organisasjoner.
Men selv om det stadig vekk avdekkes overgrep, voldtekt og utnyttelse av særlig utsatte i religiøse miljøer, så er det ingen som hever en moralsk forarget pekefinger mot deres organisasjoner og roper på forbud. Vi dømmer ikke hele organisasjoner for hva enkeltindivider gjør. I motsetning til nestekjærlighetens moralske veivisere, som mer enn gjerne kaster sin dom, for ikke å si sine fordommer, mot alle andre.
Hadde jeg representert bevegelser som har samme utgangspunkt som århundrer med religiøs undertrykkelse, korstog, heksebrenning, drap, tortur, og i nyere tid homohat og fordømmelse av mennesker som lever annerledes enn det kirken forkynner, så ville jeg fokusert mer på egen organisasjon.
Selv om jeg personlig ikke har noe mot Gud, så har jeg definitivt et problem med fanklubben hans. Jeg vil heller gi barna porno før pinsebevegelsen tar dem, enn passivt å godta premissene til misjonerende kristne.
Heidi Nordby Lunde, også kjent som bloggeren og samfunnsdebattanten VamPus, skrev denne ytringen I S-punktet (Synspunktet) I Cupido 1/2012. Hun startet i sin tid «Kvinner for Porno», som var aktive mot kvinnegruppa Ottar på nittitallet.
Dette er reaksjonen du vil få dersom du engasjerer deg i en debatt om porno i Norge. Riktignok brukte jeg «Gi barna porno før pinsevennene tar dem» som ingress i et blogginnlegg, og la dermed veien åpen for spørsmål om 11-åringer bør se porno. Men det er et drøyt stykke fra å mene at 11-åringer skal ha samleie og ta abort dersom de blir gravide. Det gjenspeiler dog forbilledlig nivået på debatter om sexbransjen i Norge.
Mailen kom etter at jeg skrev om hvordan den kristne organisasjonen Familie og Medier gjennom www. barnevakten.no ønsker å prege norske medier ved å sette kristne verdier på medienes dagsorden. På barnevakten.nos hjemmesider kan vi lese at de intervjues ukentlig i riks- og regionpresse, jevnlig holder foredrag på skoler og aktivt retter seg mot lærere og andre fagpersoner som jobber med barn og unge. Ikke et eneste sted står det at «Barnevakten» er en frontorganisasjon for 30 kristne organisasjoner, fra Indremisjonsforbundet og Normisjon til Metodistkirken og Pinsebevegelsen i Norge.
Jeg har ingenting imot at kristne organisasjoner forsøker å påvirke samfunnsdebatten i Norge. Det er en demokratisk rett. Det jeg ikke liker er at det fremsettes spekulative påstander som ikke kan underbygges fra en organisasjon som ikke forteller hva deres egentlige misjon er. Som når de får oppslag både på NRK Nyheter og VG om at norske 11-åringer er avhengige av nettporno. Bruk av p-ordet er en garantist for medieoppslag og moralsk forargelse, tett fulgt av indignerte krav om politisk regulering, påbud og forbud.
Det er ikke bare i religiøse miljøer at porno virker som en rød klut. Porno inspirerer til aktivisme hos den radikale venstresida, men passiviserer resten av det politiske miljøet. Selv om flertallet ikke ønsker å gjeninnføre et lovforbud mot pornografi , ønsker heller ingen å være aktivt for noe som er så stigmatisert som sexindustrien og porno.
Kristne, konservative og den radikale venstresiden har som usannsynlige sengekamerater i kampen mot porno og sexbransjen gjort sitt beste for å stigmatisere sex mellom voksne, frivillige parter og gjentatt dette så mange ganger at mytene om pornografi som noe skittent, krenkende og fornedrende fortsatt trumfer liberale prinsipper og fakta.
Som Kjetil Rolness spurte da han ga ut boka «Sex, løgn og videofilm» i 2003: Hva er egentlig pornografiens forbrytelse? I alle andre saker ligger bevisbyrden hos dem som fremmer anklagene. Det har vært forsket på pornografi og den erotiske bransjen i årevis uten at man har funnet belegg for alle de anklagene som rettes mot bransjen. Likevel er pornoen skyldig til det motsatte er bevist.
Det hjelper lite at en gruppe forskere nylig fastslo at kvinner i pornoindustrien hadde høyere selvtillit, var ved psykisk god helse og hadde generelt et mer positivt syn på livet enn testgruppen de sammenlignet med. Overgrep, narkotikabruk og eventuelle psykiske problemer var omtrent lik som i gruppen med kvinner utenfor bransjen.
Jeg møtte forargede kristne i alle de årene jeg aktivt debatterte for å fjerne pornoloven i Norge. Ingen av dem klarte å bevise de skadelige virkningene av pornografi og erotikk, ei heller legge frem bevis på overgrep i bransjen – i hvert fall ikke her i Norge. Selv trengte jeg stort sett bare ha med avisutklipp fra nyhetsoppslag samme uke for å vise til overgrep i kristne organisasjoner.
Men selv om det stadig vekk avdekkes overgrep, voldtekt og utnyttelse av særlig utsatte i religiøse miljøer, så er det ingen som hever en moralsk forarget pekefinger mot deres organisasjoner og roper på forbud. Vi dømmer ikke hele organisasjoner for hva enkeltindivider gjør. I motsetning til nestekjærlighetens moralske veivisere, som mer enn gjerne kaster sin dom, for ikke å si sine fordommer, mot alle andre.
Hadde jeg representert bevegelser som har samme utgangspunkt som århundrer med religiøs undertrykkelse, korstog, heksebrenning, drap, tortur, og i nyere tid homohat og fordømmelse av mennesker som lever annerledes enn det kirken forkynner, så ville jeg fokusert mer på egen organisasjon.
Selv om jeg personlig ikke har noe mot Gud, så har jeg definitivt et problem med fanklubben hans. Jeg vil heller gi barna porno før pinsebevegelsen tar dem, enn passivt å godta premissene til misjonerende kristne.
Heidi Nordby Lunde, også kjent som bloggeren og samfunnsdebattanten VamPus, skrev denne ytringen I S-punktet (Synspunktet) I Cupido 1/2012. Hun startet i sin tid «Kvinner for Porno», som var aktive mot kvinnegruppa Ottar på nittitallet.
