DIV 3099
DIV 3099

Elskovsmat - sant og usant

Skrevet av: Olav André Manum og Dag Leraand

Publisert:
Sist oppdatert:

Tro eller overtro, myte eller realitet? Afrodisiaka er i alle fall en viktig del av vår kulturhistorie.

Tørkede løvepeniser og knuste ginsengrøtter; et hardkokt egg eller et glass melk?

Afrodisiaka - elskovs- og potensfremmende midler - er omspunnet med atskillig overtro, og mange av dem har såvisst ingen påviselig fysiologisk virkning. Men som tro skal kunne flytte bjerge, kan sikkert mangt et afrodisiakum ha en positiv psykologisk innflytelse. Og enkelte potensmidler har utvilsomt mer enn overtroens kraft i seg.

Magi og overtro
Elskovssykt har mennesket alltid vært. Men evnen har ofte sviktet, for ikke å snakke om at villigheten til den attråverdige ofte har stukket kjepper i hjulene for lystens tilfredsstillelse. Vellysten jaktet man på allerede i forhistoriske kulturer, da mangelen på viten ble oppveid av en utstrakt magi-bruk. Shamaner og trollmenn besatte en viss viten om medisinske urter, og funderte sin makt og autoritet på denne og på kjennskapen til magi - kontakten med ånder og guder.

Trollmennenes viten baserte seg på to grunnleggende læresetninger: «Loven om likhet» og «Loven om kontakt». Førstnevnte går ut på at like fører til like, eller at en følge ligner på sin årsak - f.eks. kan en trollmann hevde at dersom han stikker nåler i en dukke, vil magien sørge for at personen dukken forestiller blir rammet av skade, sykdom og død. «Loven om kontakt» forteller oss at to elementer som har vært i kontakt vil fortsette å påvirke hverandre også etter at de har blitt adskilt - sæd, menstruasjonsblod, hår, negler osv. vil ha påvirkende kraft.

At disse magiske grunnsetningene har holdt seg langt inn i vår tidsalder kan ses fra den religiøse læresetningen om Guds signatur, som i korthet går ut på at Gud har etterlatt sin signatur på alle planter han har beregnet for menneskenes bruk. Plantene skal kunne bøte på lidelser i de menneskelige organer de ligner på. På denne måten har planter som minner om penis - endatil slike dagligdagse grønnsaker som gulroten, aspargusen og sellerien - fått et udødelig rykte som afrodisiaka.

Alruneroten
I tråd med samme argumentasjon har alruneroten fått sitt rykte. Roten minner mye om en menneskekropp og ble derfor lenge betraktet som et universalmiddel mot alskens elendighet kjent fra oldtidens Egypt og Hellas - og fra bibelen. Sagnet forteller at den første alruneroten vokste der Onan spilte sin sæd på marken. Også under galgene skal den ha vokst godt - der de hengte ufrivillig avga sæd. Villigst vokser alrunen i Palestina, der dens eldgamle navn var «dudaim» - etter «dud», kjærlighet.

Loven om likhet formodes å gjelde også for avkok av bomullsfrø en gammel remedie som påstås å være potensstimulerende - og som ligner umiskjennelig på sæd. Orkideer har tidligere vært ansett som afrodisiske, og tidligere tiders teorier gikk ut på at disse plantene ble befruktet av sæd fra okser eller andre dyr, dryppet på bakken under parring.

Det eksotiske
Mystikk, rituale og eksotisme er en del av afrodisiakas tiltrekningskraft. I klasseskillenes Europa var eksotismen - en vares sjeldenhet - en sterkt medvirkende faktor til at en plante, grønnsak eller krydderurt fikk status som afrodisiaka. Til og med poteten og tomaten har blitt tillagt disse egenskapene, hvilket ikke skyldes at de har slike kvaliteter, men at de en gang i tiden var sjeldne - og derfor forbeholdt en fåtallig overklasse.

Tomaten fikk forøvrig et meget amorøst navn. På latin heter den mala oethopica - myreple. Direkte oversatt til italiensk ble det til pomidei mori. På fransk ble det nokså likelydende, pomme d‘amour. Det betyr imidlertid ikke myreple, men kjærlighetseple, og under forskjellige oversettelser av ordet kjærlighetseple erobret tomaten Europa.

Etter å ha reddet Europa fra hungersnød mistet poteten sitt rykte som afrodisiakum. Husmannskost og afrodisiaka har ingenting til felles. I vår tid nyter trøfler, østers, russisk kaviar og champagne stadig godt av et rykte som kjærlighetslivets stimulanter. De er da i sannhet dyre nok, og østers kan til og med påberope seg en viss likhet med det kvinnelige kjønnsorgan.

Men også eplet har gjennom århundrer vært brukt som et afrodisiakum. Eplet er sterkt mytebelagt på grunn av den slemme Eva som lurte den snille Adam til å plukket eplet fra kunnskapens tre, og slik kom synden inn i verden. Men det uskyldige eplet vekker ikke bare negative assosiasjoner, i antikkens Hellas og Rom var det skikken at kjærester ga hverandre epler i gave, og indiske sexologer anbefaler en salve av epler, sort pepper, honning og pepperfrukter som et usvikelig middel til å oppnå seksuell kontroll.

Er ginseng og kaviar eksotisk og kostbart hos oss, kan nokså dagligdagse varer fra våre trakter være minst like sjeldne og dyre i Østen, hvor det er et stort marked for afrodisiaka: Dansk svinegalle, gallestein fra Manx-kveget i Den engelske kanal eller lodderogn fra våre egne kyster - alt er meget ettertraktet i øst. Der settes det også pris på reinsdyrhorn, enten pulverisert eller skåret i flortynne skiver.

Fra dyreriket
Loven om likhet og doktrinen om Guds signatur gjør seg på mange måter gjeldenede også i våre dager. Neshornene blir skånselløst jaget for sitt ene horns skyld. Dette hornet har lenge vært betraktet som et afrodisiakum - på grunn av likheten med mannens penis blir det i malt tilstand betraktet som potensfremmende - og jaktens logikk fører til at det blir mer og mer attraktivt. Etter hvert som utryddelsen truer, blir neshornet mer og mer sjeldent og dermed øker også hornets tiltrekningskraft.

Løve- og geitetestikler er også ettertraktet vare. Det antas at disse dyrenes egenskaper vil forflytte seg over på vedkommende som spiser dem. Sæd og testikler fra okser og hingster brukes også, symboliserende kraft og virilitet; eller fra kanin og hare, for stor fruktbarhet. Dyresæd var vanlig som potensmiddel i oldtidens Hellas og Rom, enskjønt helst skulle det være sæd fra mennesker. Og oppskjærte testikler hørte til. Kjønnssafter fra jomfruelige ungpiker skal forøvrig også være virkningsfullt...

Den kanskje mest beryktede av alle afrodisiaka er spansk flue - egentlig en fellesnevner for biller av arten Cantharis, som man vanligvis finner i Middelhavslandene eller Nære Østen. De tørkes og males opp til et pulver, og har blitt brukt innbakt i kjeks, eller i konfekt. Den beryktede Marqui de Sade var blant dem som brukte spansk flue. Han skal ha gitt sukkertøy med cantharis-pulver til prostituerte som deltok på hans orgier. Dette pulveret inneholder det meget giftige stoffet cantharidin og kan være dødelig. Det siste skulle følgende franske legerapport fra 1758 forøvrig bekrefte:

«Jeg fant ham med gapende munn, blottede tenner og med koldbrann i penis. Enken fortalte meg at hennes mann som ledd i behandlingen av en leversykdom hadde fått en porsjon spansk flue. Middelet hadde gjort ham så kåt at det virket som om han var besatt av djevelen selv. Hun fortalte at mannen hadde hatt samleie med henne førti ganger denne siste natten. Men plutselig mistet han kreftene og døde.»

Lukt og velvære
Mens Europas velbeslåtte mesket seg i eksotisk mat og orgastiske eksesser, men uten å vise omhu om sin personlige hygiene, hadde Østens vise en helt annen tilnærming til afrodisiaka og elskovskunst. Forfatteren av den vidgjetne indiske lærebok i elskovskunst Kama Sutra, Vatsyayana, framhevet renslighet som et viktig forføringsmiddel. En person som lukter godt har sannsynligvis lettere for det enn en som stinker, og overklassen i det gamle India hadde følgelig et inngående kjennskap til bruken av parfyme og aromatiske oljer.

Oljer og essenser kan være viktige for ens velvære, og derigjennom for et vellykket seksualliv. God lukt er signaler som parfymeindustriens markedsføring spekulerer i. Mens parfymer mest spilles på psykologiske strenger, er det oljer og essenser som hevdes å ha en direkte afrodisisk virkning. Blant disse er ylang-ylang, jasmin, sandeltre og roser. Fra alle disse kan en få essenser, som kan tilsettes badevannet, eller til oljer for kroppsmassasje. Enkelte fås i såpeform, som velduftende kinesiske sandeltresåper.

Også i Kama Sutra spiller mystikk og rituale en viss rolle, men det legges størst vekt på sunn og næringsrik kost. Den beste afrodisiaka er med andre ord en sunn sjel i et sunt legeme.

Melk og honning
De fleste av oppskriftene i Kama Sutra innneholder melk og honning, og med tanke på at slikt tankegods og gode råd ofte reiste over store avstander både i rom og tid får drømmen om Kaanans land plutselig et nytt innhold for en vestlig leser, særlig når man vet at kanaanittene så det som en guddommelig ære å utføre seksualakten.

Melk og honning, javel, men noe mer skulle til, loven om likhet og loven om kontakt gjorde seg også gjeldende i India.

I Kama Sutra foreslås f.eks. følgene drikk: Kok geitetestikler eller bukketestikler i en blanding av melk og sukker. Eller: Ris (et fruktbarhetssymbol, jfr riskornene som kastes i brudens slør) og spurveegg kokes i melk og blandes med hvitt smør, honning og fett for å spises. I andre melkeoppskrifter tilsettes lakris. Eller man kan lage seg en nektar bestående av smør, honning, sukker og lakris i like deler, tilsatt saften fra fennikel og litt melk. Denne blandingen har en hellig status, og skal framprovosere sterk seksuell vigør, ved siden av å smake godt.

Den arabiske verdens parallell til Kama Sutra heter Den duftende have og er skrevet av Sheik Omar ibn Muhammed al-Nefzawi. Også han legger vekt på et pent og rent ytre, pen oppførsel og god konversasjonskunst, men også her går melk og honning igjen i oppskriftene:

«En vis mann ved navn Jenilous har sagt at den som føler seg kjønnslig svak skal drikke et glass tykk honning og spise tjue mandler og ett hundre ananaskjerner før han går til sengs. Dette skal han gjøre i tre dager.» «Hvis lemmet gnis inn med eselmelk, får det en vidundelig styrke og energi.»

Løken
Men sheiken vet også at andre krydderurter kan ha en heldig virkning:

«Han som tar brune bønner og koker de godt sammen med løk og deretter drysser en blanding av kanel, ingefær og kardemommefrø over retten vil etter inntagelsen av måltidet kjenne et voldsomt begjær og ha store evner for samleie.»

At løken ikke er noen smågutt i afrodisiakaenes verden, tør denne fortelling fra Den duftende have understreke: «Abou el Heiloukhs lem har stått oppreist i tredve dager i strekk fordi han spiste løk. Abou el Heidja deflorerte på en eneste natt hele åtti jomfruer, og han hadde ikke pauser for å drikke eller spise... Negeren Mimoun sluttet aldri å utstøte sin sæd, mens han i femti dager holdt på uten stans. I ytterligere ti dager holdt han på, uten å bli tømt, hele tiden spiste han kun eggeplommer og brød.»

Araberne var ikke alene om å feste lit til løken; romerne kjente til denne knollvekstens gunstige virkning, og litteraturhistoriske størrelser som Ovid og Martial anbefaler den som potensstyrkende middel. Sistnevnte slo frampå om at hvis kona di er gammel og lemmet ditt utslitt - spis mengder med løk. Columella, en senere poet, hevder at løk tenner jentene og gjør dem lystne. Kanskje det er her vi finner forklaringen på franskmennenes hang til løksuppe?

For bare å ha nevnt det også - hvitløk skal ha sterk afrodisisk virkning: Det hevdet de gamle grekere, og tradisjonen har overlevd i deler av Hellas, hvor enker som gifter seg om igjen blir servert mat proppet med hvitløk før byllupet.


Bakgrunns-litteratur for dette temaet har bl.a. vært: R A. Miller: The Magical & Ritual Use of Aphrodisiacs; D. Morris: Sex Watching; E J. Trimmer: The Visual Dictionary of Sex; P.V. Taberner: Aphrodisiacs. The Science and the Myth; H.E. Wedeck: Dictionary of Aphrodisiacs; M. Tisserand: Aromatherapy for Women; K Schwartz: Hankjønnet.
 

Relaterte artikler