To mestere - To århundrer

Utstillingen Mapplethorpe+Munch presenterer kunstnerne Robert Mapplethorpe (1946-89) og Edvard Munch (1863-1944) side om side for første gang. Mens Munchs bilder er forbundet med modernismens gjennombrudd i europeisk kunst mot slutten av 1800-tallet, utgjør Mapplethorpes bilder en del av den amerikanske samtidskunsten på 1970- og 80-tallet, i en tid da fotografi oppnådde en ny og sentral rolle i kunsten og modernismen var på retur. Begge kunstnerne levde i en kulturell brytningstid der opprør mot rådende kjønnsroller og holdninger til seksualitet var dagens orden.
 
Selv om det er åpenbare forskjeller mellom de to kunstnerne, er det også mulig å finne en rekke likheter. Og det er nettopp disse likhetene og ulikhetene som utstillingen Mapplethorpe+Munch ønsker å utforske. Man kan finne felles trekk i kunstnerrollen de inntar og i måten de fokuserer på kjønn og seksualitet i sin kunst. I begges arbeider er mennesket og menneskekroppen et kjernepunkt. Sykdom og død er andre viktige temaer som preget begges kunstneriske karriere.
 















Faksimile fra bladet Cupidos bildereportasje fra utstillingen Mapplethorpe+Munch på Munchmuseet. Bildet til venstre: Edvard Munchs Kleopatra og Slaven fra 1916–21. Bildet til høyre: Robert Mapplethorpes Thomas and Dovanna fra 1986. © Munchmuseet.

Munch og Mapplethorpe har vært del av det man kan kalle bohemmiljøer og stått på siden av det etablerte, samtidig som de begge også har hatt omgang med og vært en del av samfunnets øverste lag. Begge slet økonomisk i begynnelsen av karrieren, men oppnådde etter hvert en kunstnerisk suksess som gjorde dem økonomisk uavhengige. Den moderne kunstnermyten rommer gjerne denne dobbeltheten, i form av en fortelling om veien fra det å være fattig og miskjent til kunstnerisk gjennombrudd og berømmelse.
 
Patti Smith, Mapplethorpes «tvillingsjel» og nære venn, beskriver i boka Just Kids fra 2011 hvordan de som helt unge gradvis ble del av en kunstnerisk undergrunn i New York som rommet kunstnere, musikere, bohemer og eksentrikere av alle slag. For Mapplethorpes del dreide det seg også om å utforske sin egen gryende identitet som homofil og oppsøke homofile miljøer.
 
New Yorks kunstneriske undergrunn
Etter å ha bodd i Brooklyn mens Mapplethorpe studerte ved Pratt Institute, flyttet de til Manhattan og bodde i en periode på det myteomspunne Chelsea Hotel, viden kjent for alle kunstnerne, forfatterne og musikerne som hadde bodd der. Stedet fungerte gjennom årene som en utvidet kunstnerkoloni, kantet med storbyens løse eksistenser, prostitusjon og drugs. Hotellet er forbundet med beatforfattere som William S. Burroughs, Jack Kerouac og Allen Ginsberg, og musikere som Bob Dylan og Leonard Cohen; Andy Warhol filmet deler av sin Chelsea Girls (1968) der, og det var der kjæresten til Sid Vicious i Sex Pistols, Nancy Spungen, i 1978 ble knivstukket til døde. Å bo på Chelsea Hotel var en del av Smiths og Mapplethorpes dannelsesreise i den kunstneriske undergrunnen.
 
En annen institusjon som Smith skildrer levende, var nattklubben og restauranten Max’s Kansas City som de frekventerte stort sett hver kveld i en periode. Dette var en hang out for kunstnere og trakk også til seg et jet set av celebriteter som Mick Jagger og Jane Fonda. Ikke minst var det for en tid også favorittsted for Warhol og miljøet omkring hans Factory som Mapplethorpe søkte seg mot. Velvet Underground med Lou Reed spilte der og det ble en scene for det tidlige syttitallets glam rock og punk rock.
 














Faksimile fra bladet Cupidos bildereportasje fra utstillingen Mapplethorpe+Munch på Munchmuseet. Bildet til venstre:
Edvard Munch, Bittet, 1914. © Munchmuseet Bildet til høyre: Robert Mapplethorpe, Mark Stevens (Mr. 10½), 1976. © The Mapplethorpe Foundation

Det seksuelt løsslupne og hedonistiske nattelivet på Max’s var del av den kulturelle og seksuelle frigjøringen som preget seksti- og syttitallet, og som ikke minst ble levd ut i det kunstneriske undergrunnsmiljøet Mapplethorpe og Smith oppsøkte. I dette bildet hører ikke minst den homofile frigjøringssaken som for alvor skjøt fart i og med Stonewall-opprøret, de urolighetene og demonstrasjonene som oppsto i forbindelse med politiets raid på en homsebar i Greenwich Village i 1969. Denne hendelsen skapte en voldsom mobilisering blant homofile i New York. Selv om Mapplethorpe aldri ble noen homo-aktivist var hans tidlige verk i følge den amerikanske kunsthistorikeren Richard Meyer "fueled by the increasing confindence of homosexual visibility in the wake of Stonewall...".
 
Mapplethorpe møtte sensur i den forstand at han ved enkelte anledninger opplevde at gallerier ikke ville vise de mest seksuelt eksplisitte motivene hans, men han fant da andre visningssteder for disse bildene. Den mest omfattende sensurdebatten skjedde etter hans død i forbindelse med utstillingen The Perfect Moment i 1989-90 som gikk til en rekke museer i USA og som fikk støtte fra National Endowment for Arts. På grunn av politisk press fra konservativt hold valgte et museum i Washington D.C. å avlyse utstillingen, noe som skapte en voldsom diskusjon omkring sensur og offentlig støtte til kunst. Ved et annet museum ble direktørene stilt for retten for å vise pornografi, men siden frikjent. Dette var del av det som gjerne blir omtalt som the Culture Wars.
 
Kristianias kunstnerbohem
Til tross for åpenbare forskjeller, kan man se likheter mellom undergrunnsmiljøet  Mapplethorpe og Smith var en del av, og den kunstnerbohem Munch tilhørte nitti år tidligere. Kunstnermiljøene Munch ferdedes i - både  i Kristiania, Berlin og Paris - var kretser hvor nye ideer og livsstiler som gikk på tvers av borgerlige konvensjoner ble levd ut. Man finner typiske bohemtrekk som det at de møttes på kaféer, beruset seg og ofte manglet penger, men de tok også del i dyperegående idébrytninger. 1880-årene var i likhet med 1960-tallet en brytningstid hvor kjønnsroller og seksualitet sto på dagsorden. Det borgerlige ekteskapet, kvinnens frigjøring, forholdet mellom kjønnene og prostitusjon var stridsspørsmål som ble heftig debattert. Henrik Ibsens Et dukkehjem (1879) handlet om ekteskapet og kvinnens frigjøring, og i Gjengangere (1881) tok han opp tabubelagte temaer som kjønnssykdom og incest. Begge skuespillene forårsaket voldsomme reaksjoner.
 
Den sosiale tendenskunstneren Christian Krohg, som var lærer for Munch en periode i 1882, engasjerte seg sterkt i debatten om prostitusjon. Han ga i 1886 ut romanen Albertine som handlet om en fattig sypike som tvinges inn i prostitusjon av de sosiale forholdene, en bok som umiddelbart ble beslaglagt. Krohg var del av et miljø av kunstnere og radikale som fikk navnet «Kristiania-bohemen» og som Munch også sognet til.
 
Den sentrale figuren i denne kretsen var Hans Jæger, som i 1882 hadde blitt notorisk for sine meninger om den offentlige prostitusjonen. Jæger mente at ekteskapet og monogamiet hemmet menneskelig livsutfoldelse. Mot dette stilte han idealet om den fri kjærlighet. Jæger møtte ingen større forståelse for sine standpunkter, men formulerte dem på nytt med sin selvbiografiske roman Fra Kristiania-Bohêmen (1885). Den forkynte nødvendigheten av en samfunnsomveltning som skaper rom for en friere utfoldelse av individenes evner og dermed bedre og lykkeligere samfunnsforhold. Jægers bok ble også beslaglagt, han ble dømt til fengsel for blasfemi og krenkelse av sedeligheten, og mistet også sin jobb som stortingsreferent.
 
Boken gjorde et stort inntrykk på den unge Munch og vennskapet med Jæger ble en viktig impuls selv om han ikke delte alle hans synspunkter. Jæger praktiserte den frie kjærligheten han forkynte. Han hadde gjennom flere år et kjærlighetsforhold til Oda Krohg som var kunstner og gift med Christian Krohg, en av de få som sto opp for Jæger offentlig. De var alle venner av Munch som bevitnet disse erotiske forviklingene på nært hold og som etterhvert ble skeptisk til bohemens idé om fri kjærlighet. Slike erfaringer sammen med samfunnsdebattene på denne tiden danner noe av det sosialpolitiske bakteppet for Munchs tematisering av kjærlighet, sjalusi og kamp mellom kjønnene i sine bilder.
 
Munch var også del av en bohemkrets i Berlin i 1890-årene. Kretsen møttes på en kneipe som August Strindberg ga tilnavnet Zum Schwarzen Ferkel. Strindberg kom til Berlin omtrent samtidig med Munch og var for en tid den ledende figuren i kretsen. Munch hadde kommet til byen for å holde en utstilling i Verein Berliner Künstler, men den ble stengt rett etter åpningen på grunn av de svært negative reaksjonene hos det konservativt innstilte publikumet og pressen.
 
Skandalen gjorde med ett Munchs navn kjent. Strindberg hadde nylig selv blitt sensurert og gjort skandale i Tyskland med sine teaterstykker Faderen og Frøken Julie. De to ble omgangsvenner og Munch malte snart et portrett av ham. En annen viktig aktør var den polske forfatteren Stanislaw Przybyzsewski. Miljøet bestod for  størstedelen av menn, men også enkelte kvinner, ikke minst norske Dagny Juel som var kommet til byen for å studere musikk og som i ettertid er blitt en nesten mytisk skikkelse. Med sin erotiske tiltrekningskraft og frigjorte væremåte ble hun snart et samlingspunkt og gjenstand for rivalisering.
 
Disse glimtene sier noe om de kunstneriske bohemmiljøene Munch og Mapplethorpe var en del av og som bidro til å forme deres selvforståelse som kunstnere. Begge sto i hver sin tid midt oppe i sosialpolitiske brytninger knyttet til kjønn og seksualitet som også reflekteres i deres kunst.
 

Norsk samling
124 av bildene som ble vist på utstillingen Mapplethorpe+Munch er en del av forretningsmannen Stein Erik Hagens private samling av Robert Mapplethorps bilder.

 

Se også:
Vigeland og Eros -
en naturkraft i norsk kunst
Erotikken i Vigelands bilder virket som en naturkraft, hevder Holger Koefoed som er spesialist på eros i norsk kunst.

10 x Sex med Ibsen
Seksualiteten i Henrik Ibsens dramatikk er beskrevet av både leg og lærd. Men det tok lang tid før vi for alvor ville se de seksuelle undertonene i tekstene hans.

Heksemonumentet i Vardø
Heksemonumentet i Vardø er en viktig påminnelse om en tid da kvinners seksualitet ble bekjempet ved å brenne kvinner på bål.