Nytt nummer ute nå!
Faksimile fra Cupido 2/2012.
Tredje kjønn

Jean: Det er jeg som vet best hvem jeg er

Publisert: 04.10.2014 kl. 00:00 | Oppdatert: 04.10.2014 kl. 00:34

Forfatter: Lene Wikander
Jeg var ni år da en av rånerne sveivet ned vinduet og snakket til meg: «Bæsjer du smultringer, du eller?»
Cupido har intervjuet fire personer som ikke lar seg plassere i tradisjonelle kjønnsrollebåser. De ligner ikke mye på hverandre.
  • Luca er mann med vagina
  • Geir spiller kvinner i drag
  • Esben veksler mellom å uttrykke seg som både kvinne og mann
  • Jean er kvinne med penis
Men de mener alle at vi bør innføre et tredje kjønn i Norge. Under fellesbetegnelsen «trans» tror de kvinner og menn som ikke helt er kvinner eller menn, kan blomstre og utvikle seg til berikelse for oss alle.


JEAN

Jean foretrekker at folk tiltaler henne med pronomenet hun, men kaller seg transkvinne. Som yngre vurderte hun kjønnsoperasjon, men kom til at hun var fornøyd med å være som hun er.
 
Jeg har alltid følt meg mye mer som kvinne enn en mann på den måten at jeg har mer til felles med kvinner enn jeg opplever at jeg har med menn. Jeg syns det er helt feil at det er samfunnet rundt meg som skal definere meg som kjønn, det er jeg som er meg, og da er det jeg som vet best hvem jeg er, mener hun.
 
Allerede som liten skjønte Jean at hun var homofil. Første gang hun forsto at det innebar at hun også var noe samfunnet ikke alltid aksepterte, var da hun var ni år.
 
Jeg ble oppdratt veldig fritt i den forstand at jeg fikk både dukker og biler i gave til jul, så jeg tenkte ikke så mye på det med gutter og jenter og deres roller før jeg var sånn ni år og hadde vært på kino med en venninne.
 
Jeg kommer fra et lite sted og utenfor kinoen sto det alltid masse rånere i bil. En av dem sveivet ned vinduet og snakket til meg: «Bæsjer du smultringer, du eller?» Vi var jo så små at vi ikke skjønte det da, men han hadde altså sett min feminitet og slo en analsex-vits på det. Likevel forsto jeg at det var noe med min fremtoning som andre ikke syntes passet seg. At det var noe «galt» med meg, at jeg ikke var som jeg skulle være.
 
Jean levde som åpen og feminin homse i tenårene, men da hun ble litt eldre tok hun konsekvensene av hvem hun var og startet med hormoner.
 
I dag har jeg mine egne bryster som er litt små, men jeg har planer om å legge inn silikon etter hvert og gjøre litt med nesen og haken for å få en rundere og mer feminin ansiktsform, men full kjønnsoperasjon vil jeg ikke ha. Jeg har undersøkt på egen hånd og snakket med leger om det, og sjansen for at jeg som kjønnsoperert skal oppnå orgasme, er femti-femti. Det er altfor dårlige odds for meg. Den seksuelle nytelsen er for viktig til å risikere det, mener Jean.
 
Da hun var yngre hadde hun likevel en periode da hun vurderte kjønnsoperasjon.
 
Som transkvinne møter du så mange små utfordringer i hverdagen som kan bli vanskelige når de hoper seg opp. Det handler mest om den heteronormative kjønnsfascismen som jeg litt spøkefullt kaller det. Enten er du gutt eller så er du jente, og er du noe midt i mellom så er du en jævla homo.
 
Før kunne helt enkle ting som et offentlig toalett sette meg helt ut. Jeg husker en gang jeg var 20 år og kom fra Roskilde med en venninne. Vi skulle dusje på jernbanestasjonen i København og det falt meg jo ikke inn å gå i herregarderoben, men på vei inn i damegarderoben ble jeg selvfølgelig nektet adgang. Det fikk meg til å gå helt i kjelleren. Hvem er jeg? Hvor passer jeg inn? Vil jeg alltid bli nektet adgang?
 
Men etter hvert lærer man seg jo å leve med og mestre sånt, men å innføre et tredje transkjønn ville ha hjulpet mye på det. Det vil være med på å gjøre det mindre vanskelig for personer som føler seg mellom to kjønn å finne sin plass i det sosiale spillet som livet jo er. I tillegg vil det gjøre det enklere for andre å forholde seg til oss.
 
Likevel er Jean klar på at hun opplever det mest som veldig positivt, berikende og lærerikt å være transkvinne.
 
Noe av det beste er at man kommer så mye nærmere inn på folk. Det kan komme fremmede mennesker bort til meg på byen og fortelle meg sine innerste, mørkeste hemmeligheter. De gjør det fordi at de ser min «annerledeshet» og derfor tør å by på sin egen. Det er veldig morsomt. Jeg har til gode å møte et menneske som er helt A4. 


Denne artikkelen var først publisert i bladet Cupido 8/2012.