Nytt nummer ute nå!
Før ektemannen går til sengs, ber hustruen til sin gud om å bli spart for å bli gravid. Detalj fra fransk magasinforside fra 1897. | © Mary Evans Picture/Scanpix

Prevensjonens historie

Publisert: 30.07.2017 kl. 00:00 | Oppdatert: 31.07.2017 kl. 09:27

Forfatter: Julie Peakman
Prevensjonens tornefulle historie kan følges tilbake til det gamle Egypt, først og fremst i form av pessarer som ble laget av sevje og malte dadler blandet med honning.
En annen, litt mindre fristende, oppskrift mener et godt prevensjonsmiddel er krokodillemøkk oppløst i surmelk eller honning før det hele injiseres i vagina sammen med «en klype natron». Dette rådet kom fra Kahun-papyrusen, datert til rundt 1790 f.Kr., som ramset opp oppskrifter for å unngå unnfangelse.
 
To andre skrifter fra Ebers-papyrusen (ca. 1555 f.Kr.) inneholder også en liste over stoffer som kan «stoppe en graviditet». Det skrives at et pessar bør lages av en stoffball som bløtlegges i denne blandingen og settes inn i vagina. Moderne forskere har for øvrig oppdaget at akasie er sæddrepende, så egypterne var ikke helt på villstrå. Kvinnene i det gamle Egypt brukte også forlenget amming som en form for prevensjon, vanligvis så lenge som i tre år. Dessuten bar de måneamuletter rundt halsen for å sikre jevn produksjon av brystmelk.




















 
Engelske kondomer av dyretarm med erotiske motiver –
fra midten av 1800-tallet.
© Topfoto/NTB scanpix
 
Bære ting som er altfor tunge for henne
Magiske amuletter ble også brukt som prevensjon av kvinnene i det antikke Hellas og Roma, men leger gikk hardt ut og advarte mot å stole på «amulettmetoden».
 
Den greske gynekologen Soranus av Efesos, som arbeidet som lege i Alexandria og Roma, skrev i det første århundre e.Kr. boken «Gynaecia». Der advarte han mot magiske hjelpemidler og andre usannheter – spesielt amuletter laget av livmor fra muldyr eller skitten fra ørene til de sammen dyrene. Men han var enig i at det var tryggere å prøve å unngå graviditet i utgangspunktet enn å ødelegge fosteret gjennom abort senere. Han anbefalte at kvinner unngikk samleie når de var på sitt mest fruktbare, og ga råd om å bli kvitt sæden så fort som mulig ved å sitte på huk og presse og nyse.

Hvis ingen av disse rådene fungerte, hadde legen noen knep i ermet for å fremprovosere abort. «For å skille embryoet fra kvinnen bør hun trene voldsomt, gå energisk rundt og ri på trekkdyr så det rister kraftig. Hun bør også hoppe energisk og bære ting som er altfor tunge for henne.»














 
Diagram som viser korrekt og ukorrekt bruk av bomull
som prevensjon. Tyskland, 1905.
© Mary Evans Picture/NTB scanpix

Eddik, bly og gass
De gamle grekerne bedrev familieplanlegging ved å bruke pessarer av bomull dyppet i olje, eddik, honning, blykarbonat/blyhvitt, sedertresevje eller peppermynte. Totalt rundt 100 planter står på prevensjonslisten. Silfion-planten (en slags kjempefennikel) var så effektiv – og derfor populær – at den ble utryddet en gang i det tredje eller fjerde århundre.
 
Opp gjennom århundrene har kvinner også brukt utgassing, ved å varme opp enkelte stoffer som bitumen (asfalt), menneskehår, medisinplanter og aromatiske urter. Disse stoffene ble blandet i krukker av metall eller keramikk med tett lokk. I lokket var det et hull, og et blyrør eller et strå ble stukket gjennom det og så ført opp i kvinnens vagina så røyken kom så langt inn som mulig.
 
Dømmes for drap – eller en slurk urin
I Europa gjorde middelalderkirken en solid innsats for å hindre kvinners bruk av prevensjon. Caesarius av Arles var biskop i Frankrike mellom 503 og 543 e.Kr., og fordømte enhver kvinne som svelget en drikk mot unnfangelse eller for å frembringe abort. I 830 e.Kr. i Loire skrev abbeden Regino: «Den som for å tilfredsstille sin lyst eller som i ondskap gjør noe med en mann eller kvinne så de ikke kan få barn, eller gir en drikk så han ikke kan generere og hun ikke unnfange, skal anklages for drap.»
 
Caesarius anbefalte også at kvinnen inngikk en «religiøs avtale» med mannen sin om å avstå fra samleie hvis hun ikke ville ha flere barn.
 
Kvinner måtte gjøre 40 dagers botsøvelser hvis de hadde drukket noe «maleficium» (noe urett/ulovlig, men ordet kunne også bety svart magi), som urter eller andre virkestoffer. Likevel fortsatte oppskriftene på prevensjonsmidler å spre seg. Et arbeid kalt «On Degrees», trolig med Konstantin som forfatter på 1100-tallet, anbefalte giftlilje, nyserot, løpstikke og planter fra leppeblomstfamilien som stikkpiller, og holurter, iris og ruteplanter som orale drikker som prevensjon. Den sen-middelalderske boken «Women’s Secrets» («Kvinners hemmeligheter»), trolig skrevet av munker i sølibat, forslo at det å drikke en manns urin vill hindre befruktning.
 















 
Fransk vaginaldusj fra ca. 1900. Et av de vanligste prevensjonsmidlene på den tida.
© Science Photo Library/NTB scanpix

Hvitløk, vin, sitron eller tobakk
Middelalderens europeiske prostituerte ble rådet til å skylle seg etter sex. Det skulle vaske bort sæden for å unngå graviditet, men var også regnet som et godt råd for å slippe smittsomme kjønnssykdommer. Skyllingen foregikk med en tilnærmet magisk blanding av hvitløk, vin, honning, sitron- eller limesaft, sederolje, røkelse, olivenolje, granateple, tobakksaft, ingefærvann og akasie.
 
Ikke virket det heller. Kliniske undersøkelser på 1920 og -30-tallet viste at blandingen ikke var særlig effektiv som prevensjon. For å fremme salget av skylleutstyr ble det reklamert på vageste vis med begrepet «feminin hygiene». I 1928 fordømte doktor James F. Cooper, som var medisinsk leder for kliniske undersøkelser for prevensjon, annonsene: «Det er grunn til å frykte at slik annonsering vil fremme skylling som prevensjonsmetode.» Men siden det var en billig metode, og siden skyllemidlene var enkle å få tak i i vanlige butikker, ble det beregnet at 67 millioner amerikanske kvinner brukte skylling som prevensjonsmetode. Lysols desinfiserende skyller ble det mestselgende kvinnelige prevensjonsmidlet fra 1930-tallet til 1960-tallet.
 
I boka «Practical Birth-Control Methods», utgitt i 1938, anbefalte forfatter Norman E. Himes bruk av naturlige sjøsvamper og moderne, kunstig produserte svamper i vagina. «Svampen bør klippes til så den er 2-3 cm i diameter, men det er bedre at den er litt for stor enn litt for liten.» Han anbefaler også bruk av et sæddrepende middel sammen med svampen. Frem til oppdagelsen av Nonoxynol-9 var de mest anbefalte midlene eddik og borsyre.




 















 
Engelsk selskapslek på 1800-tallet: Hvem kan lage den største ballongen av vertskapets kondomer.
© Topfoto/NTB scanpix

Dyremembran med sløyfe
Kondomer er ikke en nymotens oppfinnelse. De har vært i bruk siden 1600-tallet, og de aller tidligste er funnet ved utgravingen av latrinene med Dudley slott i Storbritannia. Arkeologene mener de ble brukt av soldatene som forsvarte slottet. Kondomene var laget av dyremembraner med en sløyfe bundet rundt tuppen for å gjøre dem tette. I utgangspunktet ble de brukt som beskyttelse mot kjønnssykdommer, og ikke så mye mot uønsket graviditet. Til gjengjeld fikk de skylden for spredningen av umoralske, skitne handlinger.
 
Forfatteren av boken «A Rational and Useful Account of the Veneral Disease» («En rasjonell og nyttig redegjørelse om kjønnssykdommer») fra 1737 vek ikke tilbake for å rette en moralsk, anklagende pekefinger mot en kondomselger: «Du, Sir, gir råd til hele menneskeheten om å (…) kjempe i rustning (dekket av kondom). Du alene står med ansvaret for all ondskap.»
 
Kondomer ble ikke masseprodusert før vulkaniseringen av gummi ble oppfunnet av Charles Goodyear i 1844. Det innebar også masseproduksjon av det moderne kvinnelige pessaret, som erstattet de mange tusen år gamle metodene med å blokkere livmoråpningen med en klebrig masse. Den tyske gynekologen Wilhelm P. J. Mensinga introduserte på 1880-tallet et pessar med en metallfjær som sørget for at pessaret holdt seg bedre på plass, og i mange tiår var mensingapessaret det altoverskyggende dominerende merket på markedet.
 
Godt synlig under akten
Den amerikanske kvinnesakskvinnen og prevensjonsforkjemperen Margaret Sanger oppdaget pessaret under et besøk ved doktor Johannes Rutgers klinikk i Haag, og kunne etterpå fortelle om «over 15 forskjellige typer, blant annet i 14 forskjellige størrelser». Hun var overbevist om at dette var det ideelle prevensjonsmidlet for amerikanske kvinner.
 
En prototype på et kvinnekondom (et slags omvendt mannekondom) ble introdusert i 1937, men det var først i 1984 at den danske legen Lasse Hessel utviklet en mer markedsvennlig versjon. Den ble kjent som et «femidom» og hadde høy suksessrate med å forhindre både graviditet og overføring av kjønnssykdommer og HIV. Den indre ringen skyves så langt inn i vagina som mulig, mens den ytre ringen skal henge 2-3 centimeter utenfor vagina og være synlig. Nettopp det var en av de store ulempene – at den var synlig utenfor vagina under akten – og derfor kunne være litt av-tennende.
 
Unngå sex i åtte dager
I århundrer har kirken forbudt katolikker å bruke prevensjon. Problemet ble delvis løst på 1930-tallet, da de to gynekologene Kyusaku Ogino i Japan og Hermann Knaus i Østerrike fastslo at eggløsningen normalt skjer mellom 12. og 16. dag før menstruasjon. Tidligere het det seg at «den sikre perioden» var midt i menstruasjonssyklusen, noe som faktisk er kvinnens aller mest fertile periode.
 
Utstyrt med en bedre forståelse av hvordan den kvinnelige kroppen og eggløsningen faktisk fungerte ble rytme-metoden introdusert. Leo J. Latz, som arbeidet som lege i Chicago, ble en ledende forkjemper for rytmemetoden i USA gjennom boka «The Rythm of Sterility and Fertility in Women» («Kvinners sterilitets- og fertilitetsrytme») fra 1932. Det ble solgt 200.000 eksemplarer av boka i løpet av de neste ti årene. Hans råd var at kvinner med regelmessig, 28-dagers syklus skulle unngå sex i åtte dager: fem dager før eggløsning, og så tre dager etterpå for sikkerhets skyld. Latz mente rytmemetoden var en forsvarlig prevensjonsmetode. «Den moderne vitenskapens funn har avslørt en rasjonell, naturlig og etisk metode for å kontrollere tiden mellom barnefødsler, samt på intelligent vis regulere antall barn.»
 
I 1951 gikk pave Pius XII god for rytmemetoden som en «naturlig metode for å regulere forplantning», og fire år senere ble metoden brukt av 65 prosent av alle katolske kvinner.
 
Mer smerte og økt blødning
På 1900-tallet dukket det opp revolusjonerende prevensjonsmidler. I 1969 oppdaget den chilenske legen Jaime Zipper at kobber hadde evnen til å ødelegge sæd. Men de tidlige kobberspiralene skapte problemer for kvinner. Den første, Dalkon, fikk ansvaret for 18 dødsfall og 200.000 infeksjoner, og ble etter hvert fjernet fra markedet. Den neste, Copper T, var en liten plast-T pakket i kobber og med en hale av nylon, og den var mye tryggere.
 
Spiralen blir i dag ansett som mer effektiv enn p-pillen, og siden den er effektiv i inntil tjue år er det også den billigste midlertidige prevensjonen som finnes. For noen kvinner var spiralen ubrukelig, siden den medførte mer smerter og økt blødning. Ved starten av 70-tallet taklet neste generasjon spiraler også det problemet med en ny tilnærming. I stedet for å slippe ut kobberioner, slipper de nye spiralene ut en mikrodose av det syntetiske hormonet levonorgestrel, som også finnes i p-piller. I dag er hormonspiral den raskest voksende prevensjonsmetoden, med over 160 millioner brukere på verdensbasis.
 
Med fare for blodpropp
P-pillen var en av de mest innovative prevensjonsmetodene som endelig ga kvinner sikker beskyttelse mot graviditet. Den ble utviklet i USA på 50-tallet, ble populær på 60-tallet og kom på markedet for den vanlige kvinne på 70-tallet. Pillen var frigjørende for begge kjønn. Tidligere hadde kvinner vært nødt til å stole på at mennene sørget for prevensjon, men nå fikk de selv kontroll over egen fertilitet. Og så fort kvinnene kunne kontrollere sine barnefødsler, endret både den seksuelle og den sosiale oppførselen seg. Økonomene George Akerlof, Janet Yellen og Michael Katz hevdet at «p-pillen oppfordret til senere ekteskapsinngåelse ved å fjerne sex som motivasjon for å gifte seg, samtidig som antallet som ‘måtte’ gifte seg falt.»
 
I 1995 ble det kjent at noen p-piller ga økt risiko for blodpropp, og dermed falt p-pillebruken, samtidig som man så en økning i antall uønskede svangerskap og aborter. I Norge økte aborttallet med 36 prosent i første kvartal 1996, året etter at blodproppfaren ble kjent. Legemiddelindustrien tok signalet og endret pillenes sammensetning. De senket østrogeninnholdet fra 50 mikrogram til 30, og kuttet progestin-nivået til én tidel av det opprinnelige. Dermed var legene igjen villige til å si at p-pillen er relativt trygg for sunne, ikke-røykende kvinner. På verdensbasis er det rundt 100 millioner kvinner som går på p-piller.
 
Med referanse til jomfru Maria
Angrepillen, eller nødprevensjonspillen, kom på slutten av 90-tallet for å unngå uønsket svangerskap etter ubeskyttet sex. Den må tas så fort som mulig, men har effekt inntil fem dager etter det ubeskyttede samleiet. I mange land, som Norge, Storbritannia, Nederland, Sverige og USA, er progestinpillen reseptfri og fritt tilgjengelig for alle. Det har ikke vært en ukontroversiell beslutning, med moralister som mener det vil føre til slappere seksualmoral blant unge.
 
Konfliktnivået sank ikke akkurat da angrepilleprodusenten Schering rundt juletider et år annonserte for Levonelle med slagordet «immaculate contraception», altså «den ubesmittede prevensjon», som spilte på det bibelske «immaculate conception», altså jomfru Marias «ubesmittede unnfangelse». Videre skrev Schering at «selv om det er jul, vet vi alle at kondomer sprekker og piller bli glemt, så heldigvis har vi nå angrepillen.» Det ble bråk. Selvfølgelig ble det bråk, og annonsen ble fjernet etter en storm av klager.
 
Uetisk testing
I 1987 ble det gjort forsøkt med intramuskulære injeksjoner av Depo-Provera, et progestin-preparat som ble gitt som sprøyte hver tredje måned, og som har omtrent samme virkemåte som minipillen. P-sprøyten ble raskt møtt med etiske utfordringer etter at det viste seg at testingen kun hadde foregått på kvinner i den tredje verden, i utviklingsland og på fattige kvinner i USA. Spørsmål om manglende samtykke kom på banen, spesielt for analfabeter og de med mentale utfordringer som – i enkelte tilfeller – fikk Depo-Provera over lang tid, selv om de ikke var seksuelt aktive. Middelet ble først godkjent som prevensjon av det amerikanske legemiddelverket i 1992, og er blitt brukt av nærmere 9 millioner kvinner i mer enn 90 land, som Norge, Storbritannia, Sverige, Frankrike, Tyskland, Thailand, Indonesia og New Zealand. Depo-Provera ble også godkjent i India i 1994, men ble fjernet igjen i 2002.
 
Et nyutviklet produkt på markedet, Norplant, er et hormonmiddel for kvinner som hindrer uønsket graviditet i fem år med kun én behandling. En lege injiserer en Norplant-kapsel i kvinnens overarm, og den kapselen slipper gradvis ut hormonet progestin over tid. Sterilisering er også en del av vår etter hvert omfattende verktøykasse med tilgjengelige metoder for å unngå graviditet, men har ulempen at den er mer permanent. Selv om den i noen tilfeller kan reverseres, anbefales den ikke for kvinner som på et senere tidspunkt kan tenke seg å ville ha barn.
 
Kriminalisert prevensjonslitteratur
Doktor von Gelsens bok «Nødvendige Lægeråd til Nygifte» var selve startskuddet for prevensjonsråd i Norge i 1890. Boken ble for øvrig forbudt etter en stund, selv om den kjente presten Lars Oftedal ba Stortinget om å tillate den. Det var også forbud mot reklame for prevensjonsmidler helt frem til 1920-tallet. Katolske land bruke enda lenger tid på å tillate prevensjonsmidler. I Frankrike sørget fødselsloven av 1920 for å kriminalisere all litteratur som omhandlet prevensjon, og loven virket helt frem til 1967. I Irland var all prevensjon rett og slett ulovlig fra 1935 til 1980, og selv da ble det kun tillatt under strenge restriksjoner.
 
Senere har det katolske landet lettet litt på reglene. På motsatt banehalvdel valgte Kina pliktig prevensjon, lovpålagt for hele befolkningen for å begrense antall barnefødsler. Ettbarns-politikken ble innført i 1978 av sosiale og miljømessige hensyn.
 
Iranske kvinner og menn måtte fra 1980-tallet og frem til 2010 delta på et obligatorisk kurs i prevensjon før de fikk gifte seg. Det endret seg derimot dramatisk i 2012, da staten ønsket å øke fødselstallene, og i 2014 ble permanent prevensjon (som sterilisering) og markedsføring av prevensjonsmidler rett og slett forbudt.
 
Noen samfunn har fortsatt sporadiske forbud mot prevensjon, som for eksempel Myanmar i april i år, rett før buddhistfestivalen Thingyan. Land som Somalia og Den sentralafrikanske republikk tillater også bruk av p-piller, men kun «når det ikke er for å unngå graviditet» …
 
Men tross alt …
Likevel har de fleste utviklede land i dag regjeringer som støtter bruk av prevensjon, og de nødvendige midlene er lett tilgjengelige for befolkningen.
 








 





















 
Før ektemannen går til sengs, ber hustruen til sin gud om å bli
spart for å bli gravid. Fransk magasinforside fra 1897.
© Mary Evans Picture/NTB scanpix
 
Julie Peakman er engelsk historiker og forfatter. Hun er hovedredaktør av seksbindsverket ”A Cultural History of Sexuality, og har skrevet «The Pleasure’s All Mine. A History og Perverse Sex».

 
 
Hormonprevensjon har sammenheng med depresjon hos unge kvinner, viser en stor dansk undersøkelsen blant kvinner mellom 15 og 34 år.
 
Fra Cupidos arkiv:
Seksualitetens historie

Seksualitetens historie handler om maktmenneskets evinnelige trang til å kontrollere medmennesket der det er mest sårbart.



Denne artikkelen var først publisert i bladet Cupido 5/2015.