Hvitvinen presser på i blæra og jeg setter meg på huk over baljen med kattesand. Jeg er et renslig dyr. Jeg har ingen klokke lenger, vet bare at det er kveld og kaldt og ensomt uten det mennesket jeg er avhengig av.
Det var tidlig sommer første gang jeg så ham. En ganske alminnelig mann rundt min alder som beskar noen pjuskete rosebusker utenfor den gamle villaen til salige fru Hansen. Jeg skjønte at han måtte være den nye eieren, og siden jeg kjedet meg enormt bestemte jeg meg for å slå av en prat.
«Hei,» sa jeg. «Jeg tror vi er naboer?»
Han lyste opp da han så meg og jeg tenkte at han kanskje var en sånn som ble tiltrekke...
