​Kroppsfiksjonens uutholdelige letthet

Det mystiske med den kroppsfikserte kulturen vi lever i, er at den egentlig ikke er opptatt av kropp i det hele tatt. Eller for å si det på et språk Instagram-folket forstår: Den er ikke reality, den er fiksjon.
 

Viktigere å se bra ut enn å nyte

Kroppsfiksert kultur snakker aldri om hvor viktig det er at kroppen din fungerer, at du kan gå, gjennomføre daglige rutiner uten hjelp, få orgasme eller være god å ligge inntil. De kroppsfikserte er bare opptatt av hvordan deres egen og andres kropper ser ut. Ganske fjollete, når det viktigste med en kropp tross alt er at den virker.

Når kroppens ideelle utseende er blitt viktigere enn trening for funksjon, helse, en sunn kropp og kroppslig velvære, må noen bare si stopp, og det har mange gjort.

Likevel står vi altså fortsatt her og speiler kroppene våre i hverandres blikk. Kropp er blitt noe som skal sees på, ikke brukes og tas på. Undersøkelser viser at kvinner sliter med å få orgasme fordi de ligger i sengen og tenker på hvordan de ser ut i forskjellige vinkler. Det blir viktigere å se bra ut i senga enn å oppleve det som faktisk skjer der.

Vi teppebombes med lekre bilder av muskuløse og veldreide folk som trener, viser seg frem i badetøy og ettersittende klær mens de spiser kalorifattig mat.
 

Fin kropp – et lavterskeltilbud

Vi lever rett og slett i en kroppsfiksjon der det å kunne ta seg ut og ligne mest mulig på det rådende skjønnhetsidealet, blir ansett for å være en prestasjon i seg. 

Samtidig glemmer vi helt at det å trene og tyne seg til en veldreid kropp, ikke krever noe annet av et menneske enn at kroppen er frisk og at den har hjerneceller nok til å åpne døra på helsestudioet. Sånn sett en ekstrem lavterskelprestasjon, spør du meg.

Vaskebrett-mage får du enkelt ved å henge i treningsstudio, vaskeball-mage ved å spise for mye. Ingen av delene krever videre intelligens eller evner. Kanskje det er derfor kroppsfikseringen er blitt så populært? Fordi selv idioter kan prestere det?

Er du ikke idiot, men derimot synlig funksjonshemmet, mangler en arm, et bein, en pupp, har psoriasis, eksem, synlige arr, sitter i rullestol, har for mye hårvekst, er for tynn eller for feit, passer du ikke inn i kroppsfiksjonen. Da får du ikke være med på forfengelighetens fyrverkeri. Da holdes du utenfor av sosiale kontrollmekanismer som klart og tydelig forteller deg at kroppen din, den må du ikke vise frem, den skal du ikke være stolt av, den må du gjemme bort, den har ikke prestert godt nok.
 

Kroppens eget reality-show

Men ærlig talt: Vil du egentlig være innenfor med den gjengen der? De rekker jo ikke reality-kroppen til anklene en gang!

For er det noen kropper som har prestert, så er det vel de funksjonshemmede kroppene, de kreftbehandlede kroppene, de skadde kroppene og alle kroppene som viser at de har levd og lever et liv.

Etter kreftbehandling med en rekke senskader har jeg bare halvannet bryst, store arr, smerter i korsryggen som gjør at jeg ikke kan gå eller stå lenge av gangen og nevropati i begge beina som gjør at jeg går litt sånn som en drektig ku. Men jeg har fortsatt en kropp og er ganske så stolt av at den har holdt ut med både kreft, cellegift, stråling og senskader. At den fortsatt lever og bærer meg rundt så godt den kan.

Å leve livet på vent under pisken av sosial kontroll, begrenser bare deg selv og din egen livskvalitet, ingen andres. Lever man livet på vent, risikerer man å gå glipp av hele greia.

Du kan jo spørre deg hvor mange du tror har ligget på dødsleiet og tenkt tilbake på livet og først og fremst husket hvor stramme de så ut i badebuksa eller hvor yppige de var i bikini.

Eller hvor mange som har skullet dø og tenkt at ja, ja, jeg slappet jo aldri nok av i min egen kropp til å nyte den sammen med andre, men jeg så i det minste perfekt ut mens jeg gjorde det. Jeg tror du vet at svaret gir seg selv: Ikke en kjeft!