​Homofili; fra naturlig avvik til biologisk ressurs

Psykologspesialist og spesialist i klinisk sexologi Atle Austad er en mann med klare meninger; og han har ved flere anledninger vært mennenes mann i kjønnsdebatten, blant annet ved å påstå at det er greit å være «gammel gris» og at porno stort sett er mannsdiskriminerende.
 
Nå lanserer Austad en teori som han mener forklarer hvorfor det finnes homofile menn og kvinner, samtidig som han hevder at det rent biologisk ikke er naturlig at man også har bifile menn og kvinner.
 
«Jeg har i alle år inntil for to år siden ansett homofili som en utviklingsbasert interesse for det samme kjønn. Altså at homofili er noe man utvikler som følge av de erfaringer man gjør seg, enten tidlig i livet eller litt senere i ungdomsårene. Jeg har vært ganske rigid i min forståelse av dette, og lite villig til å tenke at homofili er medfødt,» forteller Austad.
 

Homofili avviksforklart

 
Austad understreker likevel at han ikke vært blant dem som har ansett homofili som et resultat av en skjevutvikling, vanskelig oppvekst eller at noe gikk feil.
 
«Gamle teorier om årsaker til homofili er jo stort sett avviksfokusert, der homofili er et resultat av feil oppdragelse, dårlig omsorgsevne hos først og fremst mor, en skjevutvikling som avviker fra normen eller det normale. Slikt gir jo grobunn for å betrakte homofili som noe negativt og noe som burde vært avverget eller unngått,» forklarer Austad.
 
«Så du har vurdert homofili som noe en person har utviklet etterhvert, men du har ikke sett på legningen som noe negativt?» 
 
«Det stemmer. Min forståelse av utvikling av homofili har basert seg på at de fleste forelsker seg i og tenner seksuelt på de man har gode erfaringer med, og som har gitt sterke, positive og gode følelser. Jeg har altså vært overbevist om at homofile har hatt flere og eller sterkere relasjonelle og seksuelle følelser for det samme kjønn i oppveksten. Og at dette er årsaken til forelskelse og lyst rettet mot samme kjønn,» utdyper Austad.
 
«I min praksis har jeg jo erfaring med – blant både homofile og heterofile – at de sterke og gode erfaringer vi har med andre, i stor grad er med på å utvikle hvem vårt tenningsmønster og begjær rettes mot, og hvilken seksuell uttrykksform som blir vår preferanse,» forteller psykologen. 
 
«De erfaringer som gir sterkest begjær, tenning og orgasme, blir gjerne vårt foretrukne tenningsmønster. Slik tenker jeg at det er både for homofile og heterofile. På grunn av dette har 
jeg vært overbevist om at alle kan bli homofile, så lenge de har erfaringer som gir sterke følelser, begjær og tenning sammen med noen av det samme kjønn som seg selv. Jeg tenker at alle egentlig er født med disposisjon til å tenne på hva som helst, basert på hvilke erfaringer man gjør seg. Langt på vei er jeg overbevist om at det fremdeles er slik,» forklarer Austad.
 
Austad er kanskje en mann med klare meninger, men han forteller at han også liker å utfordre sine egne overbevisninger, så også når det gjelder homofili.
 

For mange til å være et avvik

 
«Homofili er utbredt over hele verden, og omtrent ti prosent av alle mennesker er homofile. Dette er et alt for høyt tall til at det kan være basert på tilfeldige avvik,» mener Austad.
 
«Siden homofili eksisterer i hele verden, uavhengig av type oppvekst, er det vanskelig å konkludere med at dette er basert på oppdragelse eller mangler i oppdragelsen. Overalt er andelen homofile i befolkningen for stor til det,» mener Austad.
 
Om homofili ikke er resultat av avvikende skjevutvikling, må det nødvendigvis ha en funksjon, mener psykologen.
 
«Det må være at homofili har en viktig funksjon for oss mennesker. At vi mennesker, i vår biologi og natur som flokkdyr, trenger homofile for å eksistere. Dersom dette er tilfelle, må vi finne ut hvilken funksjon homofile har i flokken,» argumenterer Austad. 
 
«Nå er det jo slik at vi mennesker ikke lengre lever i flokker slik vi en gang gjorde. Vi er likevel biologisk innstilt på at vi fremdeles lever i flokk, og vi er nok absolutt ikke monogame i vår natur,» mener sexologen. 
 

Spermier angriper spermier

 
«Forskere har avslørt at når en mann ejakulerer i en kvinne så svømmer halvparten av spermiene mot egget, mens halvparten er avventende. Dette til tross for at de er intakte og i fin form. Da forskerne sprøytet inn spermier fra en annen mann i kvinnen skjedde noe helt spesielt. De ventende spermiene fra den første mannen angrep spermiene fra mann nummer to og skadet dem. Vi menn er altså biologisk konstruert på en måte som skulle tilsi at vi forventer at kvinner vil ha sex med flere menn, og at dette utgjør en trussel for å få eget avkom. 
Kroppen har rett og slett bygget opp spermiene for å imøtekomme denne trusselen fra neste mann kvinnen har sex med. Mannen er med andre ord konstruert på en måte tilpasset det at kvinner ikke er biologisk monogame. At menn skulle være monogame har vel aldri blitt tenkt av noen, vi er ute etter å spre vår sperm der vi tror vi får et bra avkom, og helst hos flere kvinner.»
 
Austad fortsetter: «Etter hvert som samfunnet har utviklet seg, så har mennesket gått bort fra å leve i flokk. Vi lever i mindre enheter tilpasset samfunnsstrukturen og det som er nedfelt i ymse religiøse leveregler. Vår biologiske natur har likevel ikke forlatt flokken. Jeg tenker at dersom man ser på homofili i lys av mennesket opprinnelige biologiske adferdsmønster, altså som flokkdyr, ble det egentlig ganske åpenbart for meg at homofili må være medfødt. 
 

Løsningen ble homofile menn

 
Austad går enda lenger i sin påstand: «Ikke bare er det medfødt, men det fremstår også som svært funksjonelt. Flokken trenger homofile for å fungere optimalt, sannsynligvis for å overleve; både homofile menn og homofile kvinner. 
I en flokk er det alltid en alfahann som er leder. Alfahannen er den som jakter og er sterkest i kamp, og er sjelden hjemme hos flokken. Han skal i tillegg stå for befruktningen av kvinnene i flokken. Men, han skal helst også vite at andre menn i flokken ikke forsyner seg av kvinnene mens alfahannen er borte. Han vil helst vite at avkommet er hans eget. 
Og mens alfahannen er borte, trenger flokken menn til å beskytte flokken, og foreta tungt arbeid og sanking i leiren. Disse mennene vil da utgjøre en trussel mot alfahannens domene, siden de garantert vil forsøke å befrukte kvinnene i alfahannens fravær. 
Hvordan i all verden løse denne floken? Skal alfahannen la være å utføre sine alfahannoppgaver? Det går jo ikke. Løsningen er homofile menn. Menn som innehar alle mannens styrker og funksjoner, men som ikke er interessert i å befrukte kvinnene. Genialt for flokkens gode struktur, hierarki og funksjon. Dette er flokken avhengig av for å overleve. Den homofile mannen kan passe på kvinnene for alfahannen, og samtidig bidra til å vokte flokken mot farer. Det sikrer alfahannens posisjon og visshet om at avkommet er hans.
 
«Hva med de homofile kvinnene?»
 
«Ja, hva skal vi så med homofile kvinner i en flokk? Har de noen funksjon? Jeg mener svaret egentlig er ganske åpenbart. Selvfølgelig trenger vi kvinner som ikke føder barn i en flokk. Alle kvinner i en flokk kan ikke være gravide eller ha barn for å ivareta flokkens behov fra kvinnene. 
Noen må ut og sanke og ivareta kvinnerollene i flokken, samtidig som noen passer barna. De homofile kvinnene kan da ivareta den praktiske funksjon kvinnene har i flokken, mens de andre kvinnene fostrer barna. 
De øvrige kvinner kan også utøve disse funksjonene, mens de homofile kvinnene fostrer barna. Kvinner får som kjent melk i brystene uavhengig av om de selv har. Dette gir grunnlag for å bytte på rollene som mor og kvinne som utøver sine øvrige funksjoner i flokken. 
I debatten om homofile kan være foreldre til barn, burde en slik teori tale for at homofile absolutt burde ansees som like gode foreldre som heterofile, og de kan absolutt ivareta de samme funksjoner overfor et barn.
 

Må være seksuelle for å overleve

 
«Ok, men dersom homofile ikke var ment å få barn, hvorfor er de likevel seksuelle?»
 
«Også her er svaret ganske åpenbart. Vi mennesker trenger kjærlighet, nærhet og begjær for å ha det godt. Kanskje også for å fungere optimalt og til og med for å overleve. Homofile er seksuelle for å fungere optimalt som mennesker, som viktige ressurser i flokken.
 
Homofili er med andre ord både medfødt og funksjonelt. Det er viktig og nødvendig for flokkens overlevelse, og absolutt ikke et avvik eller noe vi må forhindre eller fordømme. Vi bør i stedet prise oss lykkelige for at noen er homofile, slik at vi har overlevd som art. 
 
«Dersom din teori stemmer, hva så med bifile? De som tenner på og forelsker seg i både menn og kvinner?»
 
«Jeg tenker at bifili og biseksualitet er en endring som følge av samfunnets og menneskets måter å leve på. Vi lever ikke lengre i flokk. Det er ikke lengre alfahannen som befrukter alle kvinnene. Det er ikke lenger slik at alfahannen har noen funksjoner, og flokken trenger andre til å fylle de andre rollene.
 
Menneskets biologi er på de fleste måter endret som følge av vår samfunnsstruktur og funksjon. Det er for eksempel heller ikke vanlig å leve polygamt, fordi samfunnets struktur i liten grad tillater det. Det skaper kaos og utrygghet på mange måter. Altså ikke i tråd med hva vår biologi tilsier i forhold til det at vi er polygame i vår natur.
 

Bifile et produkt av et samfunn i endring

 
Jeg drister meg til å påstå at bifil og biseksualitet er et produkt av samfunnets endring, og ikke forenlig med funksjonene i en flokk. Satt på spissen er vårt moderne samfunn i ferd med å ødelegge homofilien; ved å tillate at homofile trygt kan hengi seg til "fienden", samtidig som den homoseksuelle siden ivaretas. 
 
Det at man er bifil betyr bare at ulike behov, emosjonelle og relasjonelle dekkes gjennom nære relasjoner og sex med begge kjønn. Men dette er nok neppe medfødt på samme måte som homofili og heterofili. 
 
Man hører ofte om at bifile ikke føler seg velkomne i homofile miljøer, noe som er forståelig. Om homofili er medfødt, og bifili er et produkt av samfunnets og menneskets måter å leve livet på, så blir bifili en trussel mot homofiliens eksistens og anerkjennelse som noe normalt. 
 
Det er også vanskelig å finne hvilken funksjon bifili skulle ha for oss mennesker som flokkdyr og vår evne til å overleve. Tvert imot så ville det kunne skape utrygghet for alfahannen ikke å vite om de homofile mennene som vokter over flokken kanskje er en judas som likevel selv befrukter kvinnene.
 
Bifile kvinner vil kunne medføre at også homofile kvinner får barn, og det kan bli en utfordring dersom alle kvinnene i flokken bærer barn, føder og fostrer små barn samtidig. Sånn sett er det ingen god grunn til at naturen skulle fremme bifili som en naturlig måte å leve ut seksualiteten og relasjoner på. I beste fall, ut fra et biologisk ståsted kan man se på bifili som en back-up dersom alle heterofile eller homofile skulle dø i en flokk.
 
Austad er nøye med å understreke at dette ikke betyr at det i dagens samfunn er feil å være bifil.
 
«Vi har jo uansett på alle måter beveget oss bort fra vår biologis opprinnelige funksjon. Bifili må vel sånn sett tvert imot kunne betraktes som et gode i dagens måte å leve livet på, at man har kommet videre i vår biologiske utvikling,» mener Austad.