​Sex og fruktbarhet i vikingtiden

For fem år siden sjøsatte man Saga Oseberg, bygd som tro kopi etter originalen på Vikingskipsmuseet på Bygdøy. Man fulgte opp tradisjonen ved å omtale skipet i hun-form.

Osebergskipet ble funnet i en stor gravhaug i Slagen nær Tønsberg og er et av verdens vakreste skip – en «havets dronning». Med sitt lange, ovale skrog utstråler hun myke, feminine linjer. Hver påske tjæres hele fartøyet før det settes på vannet. Da glinser dekket.

Figur som spriker
Skroget og den kraftig buede stokken «kjerringa» eller mastefisken, som masten står nedi, gir assosiasjon til vulva. Noen vil kanskje hevde at dette er å trekke kjønnsspråket for langt. Men det utsmykkede midtstykket (tingelplaten) på stevnen avbilder en figur som spriker med beina.

Kanskje er det Frøya som føder? Som kjent er Frøya gudinne for kjærlighet, fruktbarhet, fødsel og grøde. Hun sørger for solskinn, regn og innhøstning.

Det ble funnet rester etter to kvinner i Osebergskipet, trolig var den ene en volve, kanskje begge to. Volven var en slags kvinnelig, høyt respektert sjaman.

Det var Frøya som lærte trolldoms- og spådomskunsten til gudene. En vogn med utskårne kattemotiver hørte til volvens gravgods. Når vi vet at Frøyas vogn ble trukket av to hannkatter forteller det tydelig om volvens forbindelse til Frøyakulten.

Kjøringen med vogn har paralleller i Norden og er påvist i arkeologiske spor: De danske Dejbjerg-vognene i Jylland og vognopptoget som ble skildret på Osebergteppet.

En interessant fortelling finnes i det islandske verket Flateybok, som for øvrig ble skrevet for å drive gjøn med svenskene ved at de var mindre begavet enn islendingene, forteller om hvordan eventyreren Gunnar Helming berger livet ved å late som han er guden Frøy og drar så rundt i Sverige i en vogn sammen med unge «Frøya». Sveaerne ble svært glade da han gjorde Frøya gravid!

Død og seksualitet var tett sammenvevd i vikingtidens forestillingsverdener.

Rituell gruppesex og selvmord
Fra 900-tallet har vi en skildring av en skipsbegravelse der det forekommer seksualiserte handlinger i forbindelse med dødsritualene. Ahmad Ibn Fadlan, en arabisk handelsmann, beskriver et begravelsesritual som ble utført da vikingenes høvding døde.

Han forteller om en ung slavejente som frivillig følger høvdingen inn i døden. Mot slutten av ritualet blir hun drept og lagt i graven sammen med høvdingen. Før den tid har den døde høvdingens menn samleie med henne etter tur. Etter hvert samleie sier hver mann til henne: «Fortell din mester [høvdingen som venter i dødsriket] at jeg gjorde dette av kjærlighet til ham».

Poenget er å overføre noe av livets kraft til den døde høvdingen.

Vikingtidens fallossteiner (pikksteiner) gir også et innblikk i koblingen mellom død og seksuelle symboler. Steinene finnes i ulike former og størrelser, med og uten dekor. Noen er naturtro, mens andre er grovt formet uten detaljer. Mange av steinene står ennå på sin opprinnelige plass, på gravhauger. De utgjør en kobling mellom markeringer for de døde, gravhaugen, seksualitet og potens.

Argr (passiv homo) var skjellsord
Som mange andre skipsgraver ble også Oseberghaugen utsatt for gravskjending. Grunnen til det kjennes ikke. Å bryte seg inn i graven var belagt med sterke tabuer.

Det verste skjellsord som kunne rettes mot en mann var beskylde ham for å være argr: det vil si at han lot seg bruke seksuelt av en annen mann, at han fremsto som passiv, kun mottagende.

Et godt eksempel på hva en gravhaugbryter kunne beskyldes for, finner vi i et vers av den islandske skalden Kormak (ca. 930-970). Kormak gir tydelig uttrykk for sitt syn i et vers der han sverter en annen mann og sier at denne ikke kan skryte på seg bryllup fordi han åpner gravhauger: Ved å åpne haugene marginaliseres han og blir argr, en niding og alt som umenneskelig er.

Det fantes mange typer fruktbarhetsritualer i vikingtiden, og ett av dem var knyttet til hesten. I Oseberghaugen ble det funnet i alt 15 hester. Gravgavene i forskipet er trolig blitt stenket med hesteblod. Hesten er et dyr det fortsatt knytter seg sterke følelser og forestillinger til – både det jordiske og det mytologiske. Hesten sto i forbindelse med det hellige og var i besittelse av kunnskap.

Dildo av tørket hestepenis
I Olav den Helliges saga kommer Olav og hans menn til en gård der de fremdeles holder vølseblot eller alveblot. Vølse er en avskåret hestepenis som pakkes inn i lin, løk og urter, og blir oppbevart og dyrket mens det leses kvad over den. Kvinnene var de ledende aktørene i dette ritualet, som var nært knyttet til fruktbarhet.

Det kan se ut som man i hedensk tid så på lyst og seksualitet som en del av den universelle fruktbarheten man finner i naturen. Det fantes riter der det ble trukket linjer fra sex og fruktbarhet hos mennesker, til frøene som spirer og gror i jorda under solskinnet. Langt inn i nyere tid kunne man i Norden finne spor av denne kulten: I enkelte jordbruksstrøk skal det ha vært vanlig at mann og kone lurte seg til en hyrdestund i kornåkrene for å sikre en fruktbar avling.

Osebergskipet karakteriseres av forstavnen som ender i et spiralsnodd ormehode. Denne type utsmykning kan føres tilbake til helleristningene der ormen ofte vises buktende sammen med skip. Mye tyder på at ormen fungerer både som solsymbol og fruktbarhetssymbol. Også hestemotiv inngår i disse avbildningene.

Naken kvinne stiller stormen
Allerede i forhistorisk tid ble skip tilegnet gudinner, kanskje fordi mannskapet var så avhengige av det – på samme vis som barn var avhengig av sin mor? Gallionsfiguren dukket etter hvert opp på 1500-tallet. Den var så og si selve legemliggjørelsen av skipets ånd. Gallionsfiguren ble ofte fremstilt med bare bryst. Nakne kvinner kunne lettere stille stormen på havet, ble det sagt.

Unnfangelsen, fødselen, livet og døden til et skip har gitt opphav til en rekke uttrykk.

Det første som skjer, er at kjølen strekkes. Da blir kjølen lagt på beddingen. Allerede her starter allegoriene. Min bestefar, som var skolemester i Slagen, skal ha sagt at han «strakk kjølen» hver gang han besvangret min farmor. Det gjorde han sju ganger.

Jeg fører noe av dette tankegodset videre når vi tar Saga Oseberg ut Byfjorden. Råseilet heises – det rykker i skroget. Da husker jeg sitatet fra Titanic-filmen «Take her to sea mr. Murdoch, let’s stretch her legs».

Artikkelforfatteren
Eivind Luthen er utdannet religionshistoriker, han er til daglig leder av Pilegrimsfellesskapet St Jakob, forfatter, foredragsholder og redaktør for medlemsbladet Pilegrimen.