Nytt nummer ute nå!
Anita Skrautvol m badeender | © Espen Solli

Ramme alvor med badeender og mye annet rart

Publisert: 26.04.2017 kl. 00:00 | Oppdatert: 26.04.2017 kl. 16:46

Forfatter: Lene Wikander
Nederst i gangen inne på Institutt for klinisk sexologi og terapi i Oslo, finnes et litt annerledes kontor og behandlingsrom.
Rommet tilhører psykolog og spesialist i klinisk sexologi Anita Skrautvol (35) som er beryktet for å helle ut et par ryggsekker med badeender på gulvet når hun holder foredrag. Ja du leste riktig: Badeender. Det er bare det at Anita Skrautvols badeender ikke er helt som alle andre badeender.
 
Du får øye på dem med en gang du kommer inn på kontoret hennes. Badeendene er så mange at de dekker toppen av et digert skatoll i tillegg til å tyte ut av vinduskarmer og andre steder. Men de er ikke det eneste blikkfanget på Anitas kontor. En hjemmelaget fiskeklokke, flere malerier, fjær og dippedutter. Med myke stoler, tepper på gulvet og en deilig sofa, er det som å komme inn i en overraskede, fargerik og litt gøyalt barnslig eventyrverden.



 











 
Anita Skrautvol fotografert for Cupido av Espen Solli


Rommet med et rare i
At det er så mye morsomme småting her på kontoret er litt fordi jeg liker rare, små ting selv og litt med vilje fordi jeg ønsker å ha dem som en mulighet til de klientene som vil henge seg på dem, forklarer Anita når hun tar imot Cupido etter å ha bedt oss ta av oss på beina først.
 
I sokkelesten, med langt, brunt hår, store nerde-briller og en fotsid kjole, serverer hun kaffe og slenger seg ned i en myk lenestol. Kjolen er det for øvrig godt mulig hun har sydd selv. Hun syr nemlig mye klær på fritiden. Blant annet kreative kjoler i alle former og fasonger.
 
«Det er jo viktig å huske at alle mennesker er hele personer. Vi er ikke en annen når vi skal ha sex enn når vi ikke skal ha det», sier Anita og dytter nerdebrillene litt lengre inn på nesen.
 
«I dette rommet jobber vi både med alvoret og det mer lekne. Hvis du generelt er en person som har vanskelig for å få tak i det lekne og lystne i deg selv, er det klart at du ikke plutselig kan skru på en bryter og bli en sånn tjobing-person som henger i lysekrona når du skal ha sex heller, det skjer ikke.
 
Noen har for eksempel en selvutslettende karakter hvor de selv kommer til kort hver gang noe skal vurderes. Det er ikke godt. At folk blir bevisste på egen væremåte, fører likevel ikke til at de forandrer seg over natta. Det tar lang tid. Men i terapi prøver jeg å gi dem noen begreper som blir knagger – eller referansepunkter om du vil – til å gå videre.»
 
Anita bruker blant annet karakteranalyse som redskap i sin terapi.
 
Det er en retning der kroppen står veldig sentralt, forklarer hun.
 
«Vi har alle en karakter, en typisk væremåte som vi har med oss i møtet med verden. Den karakteren kan vi jobbe med. Det handler litt om å være til stede i egen kropp, og ha en formening om at det også skjer noe i andres kropper i møte med vår egen. Noe av det som skjer i en terapi er at vi prøver å få til en miniversjon av verden der ute her inne der vi er friere til å prøve og feile», forklarer Anita gestikulerende.
 
Autentisk eller empatisk fokus
«Når vi snakker om kropper på den måten vi gjør her, handler det ofte om å balansere to forskjellige fokus. Det ene kaller vi autentisk. Det handler om meg, hva jeg har behov for, og det jeg kunne tenke meg. Og så har vi det empatiske som handler om hva vi tenker oss at andre trenger, har behov for og føler.
 
Noen er ganske flinke til å løfte frem egne behov uten å fokusere så mye på hva andre holder på med og trenger. Andre igjen er veldig empatisk og opptatt av hva andre trenger at de selv skal være for dem.
 
Det å finne en balanse mellom disse ytterpunktene kan være vanskelig. I forhold til seksualitet ser jeg i møtet med internett at folk sliter veldig med få tak på hva de vil, føler og trenger. Og får de tak på det, hender det likevel at de ikke tør å løfte det opp og gjøre det gyldig i verden. Og det er jo et stort problem fordi man da fort ender opp med å gjøre noe man tror den andre vil, mens den andre gjør det den tror du vil – og så samsvarer ikke det med de egentlige behovene og ingen får det som de vil. Det blir fort veldig tullete», sier Anita og ler.
 
Det er likevel ikke alt tull hun syns er tullete. Både tull og humor kan være en viktig del av behandlingsopplegget.
 
«I dette rommet snakker vi ofte om de vanskelige tingene. Vi trøster og vi jobber med det. Men så er det vel så viktig å jobbe med å øve på å ha det bra. Øve på å leke. Øve på å finne en eller annen intern humor mellom oss voksne. Det er viktig at ting ikke bare blir tungt og vanskelig over tid. Akkurat som det er like viktig at alt ikke bare blir stas og kalas heller. Ja takk, begge deler.»
 
En badeand til begjær
Og sånn var det badeand-samlingen til Anita startet også; litt av begge deler.
 
«For flere år siden begynte en badebutikk i Oslo å selge badeender som ikke var sånne vanlige, gule badeender, men som så litt annerledes ut. Der kjøpte jeg meg en djevel-and og en engle-and.
 
Akkurat da hadde jeg en fyr i terapi som var fra et sterkt religiøst miljø. Så tenkte jeg at de badeendene kunne få stå her på kontoret og bo der borte på skatollet så ser vi bare. På et eller annet tidspunkt begynte han å legge merke til dem. Han bondet litt med dem og begynte på en måte nesten å sette dem på skuldrene sine sånn som du ser i Donald med djevelen på den ene siden og engelen på den andre. Anita ler og illustrerer med en hånd på hver skulder.
 
Den ene anden fikk snakke om hvordan han følte det å måtte være prektig og fortreffelig kristen, mens den andre fikk snakke om hvordan han egentlig skulle ønske at livet kunne være i forhold til seksualiteten.
 
Etter det begynte jeg å tenke at dette med badeender kanskje hadde noe for seg. Så når jeg gikk forbi sånne butikker, plukket jeg med meg både en doktor-and, en sykepleier-and og litt av hvert. Jeg syns jo de to endene jeg hadde fortjente litt selskap av andre ender som ikke var så religiøst belastet», smiler hun.
 
Ingen badeand-tvang
I dag er badeand-samlingen helt ute av Anitas kontroll. Hun får dem i gave av venner og bekjente, klienter, kolleger og folk som slutter i terapi hos henne.
 
«Sånn er det blitt: Noen ender flytter inn her uten at jeg har oversikt over det, noen blir med folk hjem på ferie eller for alltid. Badeendene har sitt eget lille samfunn og hvordan de brukes er ikke lenger opp til meg. Folk strekker ut en hånd til en and når de har behov for det rett og slett.»
 
Det er lett å forstå at så mange faller for badeendene til Anita. En badeand er noe veldig uskyldig samtidig som de versjonene som er litt annerledes også er morsomme og lette å snakke om.
 
«Dette med badeendene er jo ikke helt ugjennomtenkt fra min side», blunker Anita bak nerdebrillene.
 
«Vi har noe vi kaller for et overføringsobjekt. Når klienter tar med seg en and hjem for eksempel, så blir den på en veldig indirekte måte en miniutgave av meg som sitter på skulderen din og sier: Husker du å puste riktig nå da? Hva har du lyst til nå? Eller er dette en av anledningene det vil være godt å slippe litt og gi kjæresten rett?
 
Og så er det jo noen som har tatt til seg en and som et endringssymbol. Jeg vet at det kanskje høres rart ut, men jeg driver ikke en badeand-sekt altså», smiler hun skjevt.
 
«Badeendene er en måte å få inn litt humor på også. Humor og lekenhet. Jeg kommenterer aldri at endene er her til noen. Jeg overlater det helt til klientene selv å se dem eller vise interesse for dem. Alle er forskjellig, så ikke alle fatter interesse for endene og det er jo helt greit. Whatever floats your boat», smiler Anita og slår ut med hendene.
 
«Eller jeg burde vel heller si; Whatever floats your duck.»
 
Plutselig sitter man der på hver sin iPad
Omtrent halvparten av Anitas klienter er mennesker som har begått seksuelle overgrep. Den andre halvparten er en blanding av mennesker som har blitt utsatt for overgrep, par og enslige som opplever ulike problemer med seksualitet og relasjoner. Det kan være alt fra kjønnsidentitet, smerteproblematikk, manglende lyst, orgasme til ereksjons-utfordringer og det å få satt sine kink i et system som fungerer. Det er mye tung, menneskelig materie å ta tak i på en gjennomsnittlig arbeidsdag. Hvorfor valgte hun nettopp dette yrket? Hun kunne jo sydd kjoler og laget badeender i stedet?
 
«Seksualitet og tilknytningsfølelser har vel alltid fremstått for meg som en av de aller mest kraftfulle drivkreftene vi mennesker har. Det er svært interessant å se litt på hvor langt vi går for å få satt disse følelsene i system – og ikke minst hvor innmari galt det kan bære av sted når ting skjærer seg.
 
Det å jobbe med dem som har begått overgrep er ganske belastende samtidig som det er et veldig viktig samfunnsoppdrag. Noen må gjøre det. Hvis ikke kan vi regne med at det blir ganske mange flere som begår overgrep sånn sammenlagt. Jeg skjønte kjapt at jeg var en person som kunne jobbe med dette. Og da følte jeg egentlig en forpliktelse til å gjøre det. Vi er jo ganske få som jobber med dette som det er.»
 
Men hun mener også at det er et privilegium å få jobbe som hun gjør.
 
«Det er et privilegium for meg å få lov til å kikke inn i så mange liv som jeg gjør. Å få lov til å se at ting kan bli bedre over tid. Men man må være både tålmodig og ikke så rent lite nerd, mener hun.»
 
Den største par-utfordringen Anita som sexolog ser nå for tiden, er vårt forhold til internett.
 
«Noe av det mest positive med nettet er jo at folk finner likesinnede og ikke trenger å føle seg så alene med sine personlige preferanser lenger. Baksiden er at noen ender opp med bare å ha den kontakten på nett og ikke får den fysisk. Andre blir så blendet av den blingen slik kjapp-nettkontakten er, at det å være i et stabilt forhold de egentlig har forpliktet seg til, blir vanskelig og de flyter ut. Noen blir rett og slett hekta på chatten og oppmerksomheten de får på nett.»
 
Den største utfordringen er likevel tiden vi bruker på nett, mener Anita.
 
«Spiser den av tiden til å ha gode samtaler eller å leke med hverandre, er ikke det alltid like bra. Det skjer ofte veldig snikende. Plutselig sitter man der på hver sin iPad og snakker ikke sammen lenger.»
 
Tidsklemma er selve livet
«I dag kaller folk det tidsklemma, men det er jo egentlig bare livet», sukker Anita litt oppgitt.
 
«Livet er som det er. Innimellom er det litt surt og sånn er det for alle. Travelt er det også for alle. Men veldig mange opplever en sterk rastløshet som vanskelig slipper taket med alle smarttelefonene og nettaktiviteten vi har. Det er en rastløshet som heller ikke slipper taket når de skal finne lysten sin og det er jo tragisk.
 
Jeg kan ikke hjelpe alle, men det er noe med å sette på bremsen av og til og ta noen valg som gjør deg godt. For meg personlig, har jeg droppet min smarttelefon. For selv om jeg på ingen måte var blitt avhengig av den, kjente jeg at den gjorde meg litt mer rastløs enn jeg likte selv. Når jeg ble obs på det, sa jeg vet du hva; goodbye iphone, vi sees ikke igjen. Så gikk jeg og kjøpte en sånn ordentlig fin og gammeldags Nokia med taster, haha.»
 
Anita tror det kan komme en motreaksjon hvor flere må ta et valg om å være mer til stede og lære seg at lyst, lekenhet og seksualitet ikke kommer gratis som en gavepakke når vi trykker på en tast.
 
«Jeg er den første til å heie på gladsex. Samtidig må det være helt greit at alt ikke er så superfantastisk hele tiden. Tidsklemma er jo bare livet, det må du stå i. Slutt å google alt og skjele til hva andre gjør og hvordan de har det. Vær litt mer til stede hos deg selv og i ditt lille liv, er vel det beste rådet jeg kan gi til de fleste.»
 

Fra Cupidos arkiv: Seksualitet
Som vosen i dag har du sannsynligvis fått mangelfull seksualundervisning. Uansett kan det vel være smart med litt påfyll.



Denne artikkelen var først publisert i bladet Cupido 1/2015.