Skrevet av: Lene Wikander
Publisert:
Sist oppdatert:
"Jeg var ute og feiret den internasjonale bi-dagen som er markert verden over siden 1999. I Oslo var vi bare fire stykker som samlet oss."
Lene Wikander er spaltist i Cupido. Denne ytringen er fra hennes faste spalte Kåthet og vrede - Cupido 6/2014.
Bifile usynliggjøres av både heterofile, homofile og faktisk av seg selv. De færreste bifile er åpne om egen legning og den siste norske levekårsundersøkelsen for lesbiske, homofile og bifile, viser at det er de bifile som sliter mest. Hvorfor har dette blitt den mest skambelagte legningen i Norge?
Den 23. september i år var jeg ute og feiret den internasjonale bi-dagen som er markert verden over siden 1999. I Oslo var vi bare fire stykker som samlet oss på en liten pub i sentrum. Det sier jo sitt om hvordan bifile ofte forsvinner mellom de to stolene «heterofil» og «homofil» når det gjelder den offentlige samtalen om kjønn, legning og seksualitet. Der er det monoseksualiteten som dominerer.
Enten er du homo eller så er du hetero og det de to gruppene har felles, er at de bare fatter seksuell og emosjonell interesse for ett kjønn. Det er jo underlig når vi vet at svært mange av oss befinner oss et sted på en glidende skala mellom hetero og homo og at mange mennesker gjør seg biseksuelle erfaringer i varierende grad i løpet av et liv.
Homobevegelsen nevner sjelden de bifile på tross av merkelappen LHBT som jo står for Lesbiske, Homofile, Bifile og Transpersoner. Heterosamfunnet er heller ikke nevneverdig interessert. På skolen lærer barna hovedsaklig om heteroseksualiteten, så litt om homoseksualiteten og så er det slutt. På den måten gis ikke barn informasjon om at det finnes noe utenfor monoseksualiteten og det er jo veldig synd.
Brita Brekke og Markus Brun Hustad som jeg feiret med denne internasjonale bi-dagen, så seg derfor nødt til å publisere en kronikk i Aftenposten i et forsøk på å sette bifiles situasjon på dagsorden i en kultur der de fleste ser ut til å mene at bikampen fint dekkes av homokampen og derfor ikke trenger noe spesielt fokus.
«Er ikke bifile i Norge mer enn en bisetning?» spurte de i overskriften og viste til levekårsundersøkelsen for lesbiske, homofile og bifile fra 2013 der bifile var den gruppen som kom dårligst ut.
Bifile er mer langtidssykemeldte, oftere innlagt på sykehus, og er mer utsatt for vold. I tillegg er det et markant høyere antall bifile som har forsøkt å ta sitt eget liv. Flere bifile kvinner har hatt seksuelt overførbare sykdommer. Både bifile menn og kvinner sliter med å akseptere sin seksuelle orientering og føler mer skam og ensomhet i tillegg til at hele 70-80 prosent av bifile ikke er åpne om sin seksuelle orientering på jobben eller ovenfor andre.
Denne levekårsundersøkelsen viser jo tydelig at her mangler det mye når det gjelder arbeidet for den frie seksualiteten i Norge. Monoseksualiteten dominerer i samfunnet. Enten er du homo eller så er du hetero, ferdig med det. På den måten blir bifile usynliggjort og fordommene mot bifile er minst like store i homomiljøet som blant heterofile. Den største fordommen homofile har om bifile er at legningen bare er en fase på veien til å komme ut som homofil siden mange homofile kaller seg bifile i en tidlig fase av komme-ut-prosessen. Blant heterofile blir bifile gjerne ikke tatt seriøst og avskrevet som seksuelt promiskuøse, usikre og ikke til å stole på når det kommer til trofasthet.
Nå er vi som samfunn generelt veldig glad i denne enten-eller-dikotomien når det kommer til hva som helst av tema. Enten er noe bra eller så er det dårlig. Enten er du frisk eller så er du syk. Enten er du glad eller så er du lei deg. Enten er du kvinne eller så er du mann. Enten er det svart eller så er det hvitt. Vi gir ikke mye rom for nyansene ved denne overforenklete måten å tenke på og særlig når det kommer til et så kompleks tema som seksualitet, blir en slik tankegang fullstendig ubrukelig.
Jeg tror det vil gagne oss alle, gi bedre seksuell livskvalitet og ikke minst frihet, hvis vi pirker litt i overflaten på det monoseksuelle diktatet med en veldig skarp syl. Ved å øke den allmenne forståelsen for biseksualitet, tror jeg også vi ytterligere kan øke forståelsen for at seksualiteten - helt uavhengig av legning - er sammensatt for de fleste.
Det er jo ikke bare én måte å være hetero på heller. Noen heteroer liker sadosex, andre liker føtter. Noen homoer lever i åpne forhold, andre praktiserer kun misjonærstillingen med sin partner for livet. Personlig tror jeg bi-kampen kan bane vei for et større sosioseksuelt lekerom for alle. Så hva venter vi på? På høy tid å oppgradere bi-setningen til en hovedsetning.
Bifile usynliggjøres av både heterofile, homofile og faktisk av seg selv. De færreste bifile er åpne om egen legning og den siste norske levekårsundersøkelsen for lesbiske, homofile og bifile, viser at det er de bifile som sliter mest. Hvorfor har dette blitt den mest skambelagte legningen i Norge?
Den 23. september i år var jeg ute og feiret den internasjonale bi-dagen som er markert verden over siden 1999. I Oslo var vi bare fire stykker som samlet oss på en liten pub i sentrum. Det sier jo sitt om hvordan bifile ofte forsvinner mellom de to stolene «heterofil» og «homofil» når det gjelder den offentlige samtalen om kjønn, legning og seksualitet. Der er det monoseksualiteten som dominerer.
Enten er du homo eller så er du hetero og det de to gruppene har felles, er at de bare fatter seksuell og emosjonell interesse for ett kjønn. Det er jo underlig når vi vet at svært mange av oss befinner oss et sted på en glidende skala mellom hetero og homo og at mange mennesker gjør seg biseksuelle erfaringer i varierende grad i løpet av et liv.
Homobevegelsen nevner sjelden de bifile på tross av merkelappen LHBT som jo står for Lesbiske, Homofile, Bifile og Transpersoner. Heterosamfunnet er heller ikke nevneverdig interessert. På skolen lærer barna hovedsaklig om heteroseksualiteten, så litt om homoseksualiteten og så er det slutt. På den måten gis ikke barn informasjon om at det finnes noe utenfor monoseksualiteten og det er jo veldig synd.
Brita Brekke og Markus Brun Hustad som jeg feiret med denne internasjonale bi-dagen, så seg derfor nødt til å publisere en kronikk i Aftenposten i et forsøk på å sette bifiles situasjon på dagsorden i en kultur der de fleste ser ut til å mene at bikampen fint dekkes av homokampen og derfor ikke trenger noe spesielt fokus.
«Er ikke bifile i Norge mer enn en bisetning?» spurte de i overskriften og viste til levekårsundersøkelsen for lesbiske, homofile og bifile fra 2013 der bifile var den gruppen som kom dårligst ut.
Bifile er mer langtidssykemeldte, oftere innlagt på sykehus, og er mer utsatt for vold. I tillegg er det et markant høyere antall bifile som har forsøkt å ta sitt eget liv. Flere bifile kvinner har hatt seksuelt overførbare sykdommer. Både bifile menn og kvinner sliter med å akseptere sin seksuelle orientering og føler mer skam og ensomhet i tillegg til at hele 70-80 prosent av bifile ikke er åpne om sin seksuelle orientering på jobben eller ovenfor andre.
Denne levekårsundersøkelsen viser jo tydelig at her mangler det mye når det gjelder arbeidet for den frie seksualiteten i Norge. Monoseksualiteten dominerer i samfunnet. Enten er du homo eller så er du hetero, ferdig med det. På den måten blir bifile usynliggjort og fordommene mot bifile er minst like store i homomiljøet som blant heterofile. Den største fordommen homofile har om bifile er at legningen bare er en fase på veien til å komme ut som homofil siden mange homofile kaller seg bifile i en tidlig fase av komme-ut-prosessen. Blant heterofile blir bifile gjerne ikke tatt seriøst og avskrevet som seksuelt promiskuøse, usikre og ikke til å stole på når det kommer til trofasthet.
Nå er vi som samfunn generelt veldig glad i denne enten-eller-dikotomien når det kommer til hva som helst av tema. Enten er noe bra eller så er det dårlig. Enten er du frisk eller så er du syk. Enten er du glad eller så er du lei deg. Enten er du kvinne eller så er du mann. Enten er det svart eller så er det hvitt. Vi gir ikke mye rom for nyansene ved denne overforenklete måten å tenke på og særlig når det kommer til et så kompleks tema som seksualitet, blir en slik tankegang fullstendig ubrukelig.
Jeg tror det vil gagne oss alle, gi bedre seksuell livskvalitet og ikke minst frihet, hvis vi pirker litt i overflaten på det monoseksuelle diktatet med en veldig skarp syl. Ved å øke den allmenne forståelsen for biseksualitet, tror jeg også vi ytterligere kan øke forståelsen for at seksualiteten - helt uavhengig av legning - er sammensatt for de fleste.
Det er jo ikke bare én måte å være hetero på heller. Noen heteroer liker sadosex, andre liker føtter. Noen homoer lever i åpne forhold, andre praktiserer kun misjonærstillingen med sin partner for livet. Personlig tror jeg bi-kampen kan bane vei for et større sosioseksuelt lekerom for alle. Så hva venter vi på? På høy tid å oppgradere bi-setningen til en hovedsetning.
- Søkeord:
- Skeiv
