Et hjem for de utstøtte

Sexologene Elsa Almås og Eben Esther Pirelli Benestad har vært gjester i et hus som de færreste får innpass i. Et hus der indiske hirjas, eller khusra, kan være seg selv. Her forteller de om sine opplevelser.
 
Jammu-provinsen i India er ikke det vanligste mål for turister, tett som det ligger til den pakistanske grensen, og fullt som det er av soldater overalt. Enda mindre vanlig er det nok at turister i dette området finner veien til en av Indias mest spesielle folkegrupper. Et folk uten land, et folk alle vet om, et folk omgitt av både frykt, respekt og kanskje litt kjærlighet?
 
Begeistret for norsk legevisitt
Det har blitt påstått at de røver babyer, at de kastrerer og penisamputerer sine medlemmer, at de kastrerer seg selv, men også at de danser fenomenalt og skaper glede omkring seg. Det er et mangefarget bilde, kanskje alt er sant, kanskje ikke?
 
Kjært barn har mange navn. Indias mange språkgrupper tilbyr dem som gruppe en rekke muligheter, om enn kanskje ikke av kjærlighet. I internasjonal litteratur kalles de gjerne ”Hirjas”,  på urdu er ordet ”Mukhanas”, på kashmirsk ”Lans”, mens i Jammu, hvor vi altså møtte dem, kalles de ”Khusra”.
 
Vi reiste dit sammen med en indisk venn. Hans bestemor hadde i sin tid byttet sjal med en Khusra-leder (en guru). Det skjer ikke uten videre. Sjal-utveksling vitner om gjensidig tillit, og det ikke bare der og da: Når Khusra får anerkjennelse og respekt, blir det mottatt med så stor begeistring at det sprer velsignelse i mange ledd.
 
Lenge før vi forlot Norge, hadde vi undersøkt om vi kunne få treffe dem. Bildet vi hadde av dem var uklart. Noen fordømmer, andre priser disse menneskene.

Vår indiske venn, han med bestemoren, hadde spurt om det lot seg gjøre for oss å komme på besøk. Vi var velkomne, og Khusra var nysgjerrige. Et par dager før vi kom, hadde de kommet tilbake til vår venns familie og spurt hvem disse menneskene fra Norge kunne være. De hadde vist spesiell begeistring for at Esben Esther er lege.
 
Ikke akkurat transer
De smilte veldig da vi kom, og ettersom besøket skred fram, smilte de enda mer. Esben Esther var nok den som fikk mest oppmerksomhet. Det vanket kyss på kinnet og Khusra hadde planlagt legevisitt på huset. Hjerteligheten omfattet likevel oss alle,  norske som indere.
 
Khusra har blitt beskrevet både som transvestitter, transseksuelle og sannsynligvis det meste av alt det andre som eksisterer mellom de to ytterpunktene. Etter stemmene og noen av ansiktene å dømme, virker ikke dette helt fjernt, men likevel: Her er noe annet? Det ville ta tid og tolker å komme helt til bunns, om nå en slik bunn skulle finnes. Vi får nøye oss med et dykk. India har ca. 1,2 milliarder innbyggere. Det betyr at hvert år fødes det omtrent 240.000 barn i det landet som har hva man i Vesten kaller ”uklare kjønnsorganer”.
 
Både kvinnelige og mannlige kjønnsorganer
I Khusrahuset i Jammu bor det to tilsynelatende guttebarn. De er åpne og tillitsfulle. Den ene ser med kjærlighet på Sheena, Khusra-lederen,  og vil gjerne sitte på hins arm. (Hin blir det mest  innsiktsfulle pronomenet for disse menneskene som har trekk både av det kvinnelige og det mannlige). Etter hvert går barnet fra arm til arm og fra fang til fang. Det stråler i barneøyne.
 
”Dr. Esben Esther Sahib” blir med ett tatt til side. De to ”guttene” kalles bort, og ikke helt uten stolthet brettes bukser og undertøy ned: Begge har ”uklare kjønnsorgan”. For Khusra er de imidlertid klare nok. Det er hos dem barna hører til.
 
På linje med hva vi ser i Vesten, er det også i India forbundet med feil, sykdom og skam at et barn med sikkerhet verken kan kalles jente eller gutt. I vår del av verden har praksisen vært å operere babyene på et tidlig tidspunkt for å tilpasse dem kulturelle krav til hvordan tisser skal se ut. I India gjør mange foreldre det annerledes. De leverer barna til Khusra, dette ”folkeslaget” finnes over hele det store landet under ulike navn.
 
Ikke godt å si hva som er best, å bli karakterisert som feil eller syk og forsøkt ”reparert”, eller å få en plass og en anerkjennelse som det man er – det som på fagspråket kalles intersex.
 
Sitt eget kjønn i passet
Det finnes mange slag av intersex.  Alle blir neppe oppfanget av Khusra, men det blir mange nok til at disse blandings-kjønnete har et navn som alle kjenner. De har sågar sitt eget politiske parti, og de kan identifisere seg som eget kjønn i passet. Det er nok sannsynlig at en del av dem også ville finne seg til rette som en eller annen form for trans. Vi vet ikke sikkert, det er grenser for hvor mange skritt vi kunne inspisere.
 
Hofteduell til musikken
I anledning vårt besøk, har Khusra innkalt sine musikanter. Sheena danser først med bjeller om anklene og flagrende sjal. Hin er rytmisk og grasiøs. De to barna sitter ivrig blant oss publikummere og slår takten like presist som danseren. Esben Esther klarer heller ikke å holde seg i ro. De andre Khusra ser leende og anerkjennende på at hin beveger overkroppen i takt med musikken.
 
Snart er det to som danser. Khusra-lederen og den norske legen utfører en hel liten hofteduell til musikken. Bjeller ringer, føtter danser; armer, hoder, overkropper, alt er med i en inter-estetisk dans. Alle smiler, alle ler. Å skape smil og glede gjennom dans og musikk er Khusra-kulturens viktigste målsetning.
Rytmene lokker flere ut på gulvet. En khusra i flagrende, røde gevanter svinger seg først alene, deretter byr hin også Esben Esther opp. Etter hvert blir flere med. Sonja og Elsa fortsetter dansen, mens Esben Esther går på legevisitt i etasjene over.
 
Psykiske problemer av skam og fornedrelse
En overvektig Khusra har nerveproblemer og trenger legeråd. En annen, en ung, sky og vakker person hilser stjålent med vek hånd. Hin kan være i begynnelsen av tjueårene.
 
”Hun kom til oss for bare et halvt år siden, og har ikke lært seg å danse ennå”, sier Sheena.
 
Det er engstelse å spore i den nyankomnes øyne. Vårt inntrykk blir at engstelsen har sin opprinnelse i det hin har vært gjennom av skam og fornedrelse, før hin kom innenfor dette husets beskyttende vegger. Dette kan våre indiske venner bekrefte. Khusra-tilværelsen er en åpen tilflukt for dem i Jammu som måtte trenge det. Verden utenfor ser ned på dem som er annerledes. Det fremmede virker med ett så kjent.
 
Stolte Khusra-guruer
Esben Esther får gå fra rom til rom i huset. Hin får inspirere hybler, soverom, bad og toaletter. Indias toaletter er en historie for seg, som vi av estetiske og ikke  minst hygieniske årsaker gjerne hopper over. Hos Khusra er det rent, ryddig og velluktende, noe som ikke utelukkende kan være resultat av det ”fine” besøket. Det er en stolthet i dette huset, en stolthet som også kommer til uttrykk gjennom renheten og ryddigheten.
 
Sheena tar oss alle til sitt rom, og viser fram bilde av seg selv fra da hin ammet et av barna. Hin vil også at vi skal se bilde av hin som ung med langt mørkt hår, en svært kvinnelig framtoning. Bildet av en av de gamle Khusra-guruene fra Kashmir troner blomstersmykket midt på veggen. Kulturen er gammel, de døde hedres. Alle har bilder på rommene sine. Vi går fra hybel til hybel, sammen med musikerne, våre indiske venner og mange av beboerne. Esben Esther kjente slektskapet i smilene, i håndtrykkene, i klemmene, kyssene, åpenheten og de uvanlige kjønnsuttrykkene. Det ble en lang avskjed.
 
Dagen etter fikk vår indiske venn melding fra Sheena. De var stolte og glade for å ha fått så staselig besøk. Det var ikke mindre stas for oss å få adgang til dette hjemmet i Jammu.