Skrevet av: Heidi Nordby Lunde
Publisert:
Sist oppdatert:
«Den handler ikke om en utspekulert voksens fordervelse av et uskyldig barn, men et fordervet barns utnyttelse av en svak voksen.»
Dette var forfatteren Robertson Davies reaksjon på den mye omdiskuterte boka «Lolita» skrevet av Vladimir Nabokov. Ikke sjelden kan man høre overgripere bruke variasjoner av Davies unnskyldning for handlingene i boka. Og ikke bare fra overgriperne.
Da flere overgrepssaker ble rullet opp i Kautokeino i 2005, mente enkelte som lot seg intervjue at jenter ned i fjortenårsalderen brukte tettsittende topper og jeans for «å lure» gamle menn til å ha sex med dem. Mennene ga jentene kontantkort, sprit, røyk og angrepiller i bytte mot seksuelle tjenester. Dette fikk foregå over lengre tid, fordi jentene angivelig la opp til det selv.
Men noen reagerte. Over femten menn var mistenkt for systematisk utnyttelse av unge jenter i Kautokeino, og hvert fall fire av dem ble dømt for seksuell omgang med mindreårige jenter, der den yngste bare var tretten år. Fristet hun dem litt for mye i sine trange jeans og ettersittende topp?
Vårt moderne Lolita-bilde er en pervertert forvrengning av Nabokovs Lolita. Lolita, en spansk variant av kvinnenavnet Dolores, blir i dag ofte brukt om seksuelt ekspressive unge jenter, ikke det barnlige offeret for hovedpersonen Humbert seksuelle besettelse.
Lolitas egen stemme blir ikke hørt, da fortellerstemmen gjennom hele boken tilhører overgriperen Humbert. I boka uttrykker han forakt for Lolitas fascinasjon for tegneserier og ungdomsfilmer. Det som bekrefter at hun fortsatt er et barn er uønsket. I populærkulturen er det overgriperens definisjon av sitt eget offer som står igjen – en fristerinne i tettsittende klær.
Som psykolog Kristin Spitznogle skrev i VG: «Denne fiksjonen er svært betenkelig, i det den selger oss en myte om mindreårige og seksuelt selvbevisste jenter som begjærer og forfører middelaldrende menn. Lolita-effekten er således en gavepakke for de grenseløse på jakt etter ansvarsfraskrivelse.»
Nå har advokat Oscar Ihlebæk ute og tar til orde for å senke den seksuelle lavalder fra 16 til 14 år. Han begrunner dette med at vi nå har et annet syn på ting enn man hadde i 1902 da man laget straffeloven. Ungdom i dag er langt mer modne, mente han i VG.
Virkelig?
Så hvorfor setter vi ikke like gjerne myndighetsalder til 14 år, og lar fjortisene få stemmerett og bli rettslig ansvarlig for sine handlinger? Definere ferdig ungdomsskole som god nok utdannelse, sende fjortisene ut i arbeid og la dem velges inn for å vedta statsbudsjetter på Stortinget? Hvorfor ikke?
Fordi de fortsatt er barn.
De siste hundre årene, med industriell utvikling, to verdenskriger, Berlin-murens oppstandelse og fall, månelanding og internett har ikke endret på det. At dagens klesmote skiller seg fra de undertrykkende korsettene som hindret kvinner å bevege seg naturlig i 1902, er ikke et tegn på modenhet. Kanskje snarere tvert om. Uansett er det ikke et argument for å redusere beskyttelsen av barns rett til egen seksualitet og kropp.
Loven er ikke der for å hindre fjortenåringer i eventuelt å ha sex. Den er der for å beskytte mindreårige mot myndige mennesker som burde vite bedre.
Det er ikke fjortenåringene som har skapt det seksualiserte samfunnet vi lever i. De er ikke modne når de speiler samfunnet rundt seg, der alt fra biler og sofaer fra IKEA blir solgt med nakenhet, og selv politikere står avkledd i kalendere for å få oppmerksomhet. Om noe er det vel heller samfunnet som viser seg som umodent. Norske avisredaksjoner vet godt at et bilde av en naken kropp gir skyhøye klikkrater på selv de kjedeligste sakene på nett.
Barn og unge har ikke bedt om å bli behandlet som noe annet enn det de er. Det er voksne som står for kulturelt og kommersielt press som gjør at de blir sett på og må oppføre seg annerledes. De har ikke sydd de trange toppene selv. De påvirkes daglig av reklame laget av voksne som forteller dem hvordan de skal se ut.
Sexy topper i barnestørrelser er i salg på H&M. I Spania så jeg ei jente som neppe kan ha vært eldre enn tolv år med t-skjorten «I fuck on the first date». Jeg håper verken hun eller foreldrene forstod hva som sto på skjorta. Men de som solgte t-skjorten med påskriften i barnestørrelser vet. Og gjør det likevel. Barnets ansvar?
Når advokat Ihlebæk mener at ungdom i dag er mer modne, så glemmer han at det er samfunnet rundt som påvirker dem til å oppføre seg slik. Bevisste voksne tilpasser budskap for å påvirke barn og unge mest mulig effektivt, og når de lykkes med dette ønsker han i tillegg å redusere det vernet barn og unge har mot maktmisbruk fra myndige mennesker.
At et mindretall av fjortenåringer er seksuelt aktive er ikke et argument for å redusere den seksuelle lavalderen. Lavalderen er ikke der for å hindre fjortenåringer i å være seksuelt aktive, men å verne dem mot seksuell kontakt fra voksne, myndige mennesker som burde vite bedre.
I Lolita sier Humbert at enkelte piker mellom ni og fjorten er som overnaturlige nymfer som forhekser enkelte menn som er mye eldre enn dem selv. Dermed fritar han seg selv for skyld og fratar samtidig de mindreårige jentene deres identitet og dermed rettigheter som mennesker. Men likevel ber han leseren flere ganger tilgi han for å ha voldtatt Lolita. Og det demrer for han at han frarøvet henne deler av hennes barndom når han hører lyden av barn som leker utenfor.
Som i Lolita, der Humbert gir jenta små gaver og bestikkelser for seksuelle tjenester, måtte mennene i Kautokeino betale for tjenestene med kontantkort, røyk og sprit. Dette er jo en innrømmelse av det ujevne forholdet. De seksuelle tjenestene er ikke utført med kjærlighet. Lolita-myten, den mindreårige fristerinnen, er nettopp det – en myte.
Forskjellen på en mindreårig og en myndig person er at den voksne står helt og fullt ansvarlig for sine egne handlinger, i motsetning til den mindreårige. Det er den voksnes ansvar å sette grenser, uavhengig av modenheten til den mindreårige. Lolita-mytens forbannelse er at fantasien om en mindreårig, men moden fristerinne, fører til en ansvarsfraskrivelse fra den som skal være den ansvarlige part.
Humbert ga sitt mindreårige offer kallenavnet Lolita. Kanskje vi heller bør tenke på henne som det hun faktisk het før han fant henne - Dolores. Det spanske kvinnenavnet som også betyr smerte og sorg.
__________
Mens andre leter etter G-punktet og P-punktet, slår vi i Cupido et slag for S-punktet: Synspunktet – med fare for innsyn i og utsikt til andres meninger enn våre egne. Kanskje du får noe å fundere på også.
Heidi Nordby Lunde, også kjent som bloggeren og samfunnsdebattanten VamPus, har også tidligere skrevet for Cupido. Hun startet i sin tid «Kvinner for Porno», som var aktive mot kvinnegruppa Ottar på nittitallet.
Da flere overgrepssaker ble rullet opp i Kautokeino i 2005, mente enkelte som lot seg intervjue at jenter ned i fjortenårsalderen brukte tettsittende topper og jeans for «å lure» gamle menn til å ha sex med dem. Mennene ga jentene kontantkort, sprit, røyk og angrepiller i bytte mot seksuelle tjenester. Dette fikk foregå over lengre tid, fordi jentene angivelig la opp til det selv.
Men noen reagerte. Over femten menn var mistenkt for systematisk utnyttelse av unge jenter i Kautokeino, og hvert fall fire av dem ble dømt for seksuell omgang med mindreårige jenter, der den yngste bare var tretten år. Fristet hun dem litt for mye i sine trange jeans og ettersittende topp?
Vårt moderne Lolita-bilde er en pervertert forvrengning av Nabokovs Lolita. Lolita, en spansk variant av kvinnenavnet Dolores, blir i dag ofte brukt om seksuelt ekspressive unge jenter, ikke det barnlige offeret for hovedpersonen Humbert seksuelle besettelse.
Lolitas egen stemme blir ikke hørt, da fortellerstemmen gjennom hele boken tilhører overgriperen Humbert. I boka uttrykker han forakt for Lolitas fascinasjon for tegneserier og ungdomsfilmer. Det som bekrefter at hun fortsatt er et barn er uønsket. I populærkulturen er det overgriperens definisjon av sitt eget offer som står igjen – en fristerinne i tettsittende klær.
Som psykolog Kristin Spitznogle skrev i VG: «Denne fiksjonen er svært betenkelig, i det den selger oss en myte om mindreårige og seksuelt selvbevisste jenter som begjærer og forfører middelaldrende menn. Lolita-effekten er således en gavepakke for de grenseløse på jakt etter ansvarsfraskrivelse.»
Nå har advokat Oscar Ihlebæk ute og tar til orde for å senke den seksuelle lavalder fra 16 til 14 år. Han begrunner dette med at vi nå har et annet syn på ting enn man hadde i 1902 da man laget straffeloven. Ungdom i dag er langt mer modne, mente han i VG.
Virkelig?
Så hvorfor setter vi ikke like gjerne myndighetsalder til 14 år, og lar fjortisene få stemmerett og bli rettslig ansvarlig for sine handlinger? Definere ferdig ungdomsskole som god nok utdannelse, sende fjortisene ut i arbeid og la dem velges inn for å vedta statsbudsjetter på Stortinget? Hvorfor ikke?
Fordi de fortsatt er barn.
De siste hundre årene, med industriell utvikling, to verdenskriger, Berlin-murens oppstandelse og fall, månelanding og internett har ikke endret på det. At dagens klesmote skiller seg fra de undertrykkende korsettene som hindret kvinner å bevege seg naturlig i 1902, er ikke et tegn på modenhet. Kanskje snarere tvert om. Uansett er det ikke et argument for å redusere beskyttelsen av barns rett til egen seksualitet og kropp.
Loven er ikke der for å hindre fjortenåringer i eventuelt å ha sex. Den er der for å beskytte mindreårige mot myndige mennesker som burde vite bedre.
Det er ikke fjortenåringene som har skapt det seksualiserte samfunnet vi lever i. De er ikke modne når de speiler samfunnet rundt seg, der alt fra biler og sofaer fra IKEA blir solgt med nakenhet, og selv politikere står avkledd i kalendere for å få oppmerksomhet. Om noe er det vel heller samfunnet som viser seg som umodent. Norske avisredaksjoner vet godt at et bilde av en naken kropp gir skyhøye klikkrater på selv de kjedeligste sakene på nett.
Barn og unge har ikke bedt om å bli behandlet som noe annet enn det de er. Det er voksne som står for kulturelt og kommersielt press som gjør at de blir sett på og må oppføre seg annerledes. De har ikke sydd de trange toppene selv. De påvirkes daglig av reklame laget av voksne som forteller dem hvordan de skal se ut.
Sexy topper i barnestørrelser er i salg på H&M. I Spania så jeg ei jente som neppe kan ha vært eldre enn tolv år med t-skjorten «I fuck on the first date». Jeg håper verken hun eller foreldrene forstod hva som sto på skjorta. Men de som solgte t-skjorten med påskriften i barnestørrelser vet. Og gjør det likevel. Barnets ansvar?
Når advokat Ihlebæk mener at ungdom i dag er mer modne, så glemmer han at det er samfunnet rundt som påvirker dem til å oppføre seg slik. Bevisste voksne tilpasser budskap for å påvirke barn og unge mest mulig effektivt, og når de lykkes med dette ønsker han i tillegg å redusere det vernet barn og unge har mot maktmisbruk fra myndige mennesker.
At et mindretall av fjortenåringer er seksuelt aktive er ikke et argument for å redusere den seksuelle lavalderen. Lavalderen er ikke der for å hindre fjortenåringer i å være seksuelt aktive, men å verne dem mot seksuell kontakt fra voksne, myndige mennesker som burde vite bedre.
I Lolita sier Humbert at enkelte piker mellom ni og fjorten er som overnaturlige nymfer som forhekser enkelte menn som er mye eldre enn dem selv. Dermed fritar han seg selv for skyld og fratar samtidig de mindreårige jentene deres identitet og dermed rettigheter som mennesker. Men likevel ber han leseren flere ganger tilgi han for å ha voldtatt Lolita. Og det demrer for han at han frarøvet henne deler av hennes barndom når han hører lyden av barn som leker utenfor.
Som i Lolita, der Humbert gir jenta små gaver og bestikkelser for seksuelle tjenester, måtte mennene i Kautokeino betale for tjenestene med kontantkort, røyk og sprit. Dette er jo en innrømmelse av det ujevne forholdet. De seksuelle tjenestene er ikke utført med kjærlighet. Lolita-myten, den mindreårige fristerinnen, er nettopp det – en myte.
Forskjellen på en mindreårig og en myndig person er at den voksne står helt og fullt ansvarlig for sine egne handlinger, i motsetning til den mindreårige. Det er den voksnes ansvar å sette grenser, uavhengig av modenheten til den mindreårige. Lolita-mytens forbannelse er at fantasien om en mindreårig, men moden fristerinne, fører til en ansvarsfraskrivelse fra den som skal være den ansvarlige part.
Humbert ga sitt mindreårige offer kallenavnet Lolita. Kanskje vi heller bør tenke på henne som det hun faktisk het før han fant henne - Dolores. Det spanske kvinnenavnet som også betyr smerte og sorg.
__________
Mens andre leter etter G-punktet og P-punktet, slår vi i Cupido et slag for S-punktet: Synspunktet – med fare for innsyn i og utsikt til andres meninger enn våre egne. Kanskje du får noe å fundere på også.
Heidi Nordby Lunde, også kjent som bloggeren og samfunnsdebattanten VamPus, har også tidligere skrevet for Cupido. Hun startet i sin tid «Kvinner for Porno», som var aktive mot kvinnegruppa Ottar på nittitallet.
- Søkeord:
- Barn
- Aldersforskjell
- Kultur
