Nytt nummer ute nå!
Falloser, som denne gravert direkte ned i gaten, symboliserer lykke og fertilitet. Men takket være inngrodd tankegang innenfor forskningen på antikkens seksualitet og prostitusjon, er det i alle år forklart at de mange fallosene i Pompeii peker mot nærmeste bordell. Men dette stemmer ikke. Fallosene skulle beskytte mot det onde øye og bringe fremgang og velstand. | © Valentina Photo / Shutterstock / NTB scanpix

Pompeiis prostituerte menn

Publisert: 02.04.2017 kl. 00:00 | Oppdatert: 02.04.2017 kl. 00:01

Forfatter: Astri Karine Lundgren
Når kunder av begge kjønn ville kjøpe sex fra menn, gikk de ikke til horehuset, men til butikken, bakeriet, verkstedet eller kafeen.
Dette er første del av Astri Karine Lundgrens dobbeltartikkel om Pompeiis prostituerte menn.

Prostitusjon er et av de mest omdiskuterte temaene når det gjelder antikkens forhold til seksualitet. Spesielt gjelder det mannlig prostitusjon, der et mannsdominert fagmiljø - som godt forankret i kristen moral anser mannskroppen som upenetrerbar - stiller seg kritiske til forekomsten av «denne formen for objektivisering av mannlig identitet».


ORDLISTE
Cubicularius, ung gutteslave som arbeidet på soverommene til rikfolk.
Exoleti, mannlig prostituert.
Kobber-as, kobbermynter, den laveste myntverdien i det romerske samfunnet.
Strupum, straffbare seksuelle handlinger som i forhold til romersk lov kunne straffes med døden.
Vir, den frie mannlige borgeren.
Verna, slave som ikke var kjøpt på slavemarkedet.
 

Antikkens syn på seksualitet, legning og kjønn har vært av stor interesse helt siden opplysningstiden på midten av 1700-tallet. Spesielt den romerske byen Pompeii som i 79 e.Kr. ble begravet av vulkanen Vesuv har bidratt til å skape et unikt bilde av oldtidens seksuelle ideologier og tradisjoner. Typiske populistiske og forskningsmessige oppfatninger som dominerer forståelsen av antikkens syn på kropp, sex og kjønn er ofte knyttet opp mot våre egne moralske og religiøse holdninger. Når disse settes i kontrast til antikken har dette bidratt til utallige feiltolkninger.
















 


Trekant mellom to menn og en kvinne (t.v.) og firkant mellom to menn og to kvinner (t.h.). Fra Terme Suburbane. Freskoene knyttes til mannlig prostitusjon fordi de skildrer menn som lar seg penetrere av en annen mann. Det var sosialt stigmatiserende for frie borgere å opptre passivt seksuelt, denne rollen var forbeholdt slaver og prostituerte. Avbildningene er funnet i badene hvor prostituerte ofte frekventerte. (Wikimedia Commons)
 
Romerne var slettes ikke uten sedelære og verdianskuelser, de var bare ikke utstyrt med våre. 

De vanligste spekulasjonene går ut på at romerne var perverse, seksuelt avvikende og umoralske, at de holdt på med orgier og gruppesex i full offentlighet og at menn sto fritt til å underlegge seg andre menn, kvinner i alle aldre og unge gutter uten at det eksisterte noen form for lover eller regler.

Men selv om de sterke og tydelige seksuelle uttrykkene i både kunst og gjenstander fra antikken kan virke demoraliserende på moderne tilskuere, er det viktig å være underforstått med at romerne slettes ikke var uten sedelære og verdianskuelser, de var bare ikke utstyrt med våre. 
 
Prostitusjon er et av de mest omdiskuterte temaene når det gjelder antikkens forhold til seksualitet, og kanskje det feltet som er preget av flest misforståelser. Helt siden den seksuelle revolusjonen på 1960 og 70-tallet har hovedfokuset, samt den akademiske interessen vært konsentrert rundt ulike fortolkningsmodeller som belyser fordelingen av bordeller, hvem de prostituerte var, hvilke tjenester de tilbød sine kunder og hvor mye dette kostet. Disse forklaringsmodellene har så langt kun resultert i en rekke urealistiske spekulasjoner som ikke er forankret i praktiske forhold.
 
Hic bene futui (her knullet jeg godt)
 
Ett eksempel på en slik teori er hvordan bygninger med graffiti som begynner med hic bene futui, altså «her knullet jeg godt» er blitt identifisert som bordeller. Kriteriene som ble valgt av forskerne var at bygningene skulle være utstyrt med senger av sement plassert i små og enkle rom, og at det over inngangene skulle være erotiske fresker av menn og kvinner som utfører seksuelle aktiviteter. Freskene er tolket som menyer over stedenes seksuelle tjenester.
 
Disse kjennemerkene gir imidlertid liten forskningsmessig gevinst, med kun ett sted i hele Pompeii som innfrir alle kravene; det offentlige bordellet til Africanus og Victor, som i 1862 ble avdekket av italienske arkeologer. Slike frie fortolkninger har resultert i over 35 klassifiserte bordeller som tilfredsstiller ett eller to av kriteriene om graffiti, senger og fresker.

Men et slikt antall bordeller virker usannsynlig med tanke på at Pompeii trolig hadde en befolkning på ca. 12 000 mennesker, og enda mer urealistisk når Roma med en befolkning på over en million mennesker hadde 46. Befolkningsgrunnlaget i Pompeii var ikke tilstrekkelig til å sikre den økonomiske overlevelsen til et så omfattende tilskudd av bordeller. 



























 
Håndkolorert litografi av Henri Roux, kopiert etter erotisk freske fra Taberna di Mercurio. Opprinnelig var det åtte slike erotiske fresker i denne tavernaen, men disse ble ødelagt pga. det erotiske innholdet. Litografiet skildrer et samleie i luksuriøse omgivelser. Gutten som står og betrakter det hele kalles for en cubicularius, en ung gutteslave som arbeidet på soverommene til rikfolk. Disse var i alderen 12-16 år, og ble også anvendt seksuelt av husets herre. Det var et uttrykk for god smak og dannelse.
© Album/Florilegius/NTB scanpix
 
Prostitusjon var så dagligdags at seksuelle ytelser var etterspurt på lik linje med matvarer, vin og olje.
 
De aller fleste stedene hvor det er avdekket seksuell graffiti som kan knyttes til prostitusjon, er overraskende nok i restauranter, snackbarer, butikker og til og med bakerier som solgte søte kjeks og kaker. Dette kan kanskje ses i sammenheng med at bordellvirksomhet var kostbart å drifte og samtidig restriktivt, og at prostitusjon var så dagligdags at seksuelle ytelser var etterspurt på lik linje med matvarer, vin og olje.

Kanskje var det også knyttet en del skatter og avgifter til bordellvirksomhet? Ifølge den romerske forfatteren Suetonius vedtok nemlig keiser Caligula en skattelov som påla alle prostituerte å betale inn en åttendedel av det de tjente i skatt. I praksis betydde dette at prostitusjon var relativt hardt skattlagt og at rene horehus som kun drev salg av sex ikke var kommersielt lønnsomt for privatpersoner.
 
Erotiske veggmalerier er et kriterium som forskere ofte har anvendt for å identifisere bordeller. Og fordi slike bilder er avdekket i overklassehjem, ble de tatt som sikre tegn på at også byens elite ikke bare var involvert i prostitusjon, men at de også hadde egne horehus installert i sine hjem der fornemme gjester fritt kunne benytte seg av prostituerte av begge kjønn.







Priapus, som sammen med Merkur var fertilitetsguder fra Lille-Asia, var beskyttere for dører og porter og truet alle inntrengere og tyver (menn, kvinner og unge gutter) med å penetrere dem med sitt enorme lem. Priapus skulle ikke bare bringe lykke over hus og hjem, men også i handel. Fresken er avdekket i en av de største luksusvillaene i Pompeii (Casa dei Vetii) som tilhørte to frigitte slaver. (Wikimedia Commons)  

 
Det er erotikk, men ikke bordell. Blant det romerske aristokratiet var erotiske fresker et tegn på god smak.
 
Selv om det er fristende med slike antagelser, kunne ikke sannheten vært mer annerledes. Blant det romerske aristokratiet var erotiske fresker et tegn på god smak, og rike eiere smykket ut de mest intime delene av sine enorme villaer med slike bilder for å vise at de var i tråd med datidens mote. Rom som ofte var utsmykket på denne måten var oppholdsrom og spisestuer der gjestene kunne være omgitt av erotisk kunst, god mat og vin.

Etterligninger av dårligere kvalitet finnes i noen av byens offentlige serveringssteder som forsøkte å selge den samme luksuriøse atmosfæren som fantes i rike hjem for å pynte på den harde og skitne realiteten som dominerte på slike steder.   
 
I et annet forsøk på å avsløre omfanget av prostitusjon i Pompeii har arkeologene Ray Laurence og Andrew Wallace-Hadrill prøvd å dele byen opp i «rene» soner - og «urene» soner hvor de mente at barn og overklassekvinner ikke ville oppholdt seg. De forutsatte også at luksusvillaer og private overklassehjem befinner seg i de rene og anstendige delene, mens vertshus, små butikker og trange restauranter representerer de besudlede områder hvor prostitusjonen blomstret.

Et sentralt dilemma i anvendelsen av denne metoden er at Pompeiis byplan ikke viser antydninger til slike avgrensninger. Her ligger overdådige privathjem tett innpå simple utsalgssteder, og en slik inndeling bidrar ikke til kunnskap om hvor seksuelle tjenester ble solgt eller under hvilke omstendigheter dette skjedde.    
 
Samtiden har lettere for å akseptere maktrelasjoner hvor kvinner er utnyttet og menn utnytter, og ikke omvendt.

Prostituerte kvinner er grundig beskrevet i den akademiske forskningen, mens forekomsten av menn som solgte sex i lavere grad er undersøkt. En forklaring på dette kan knyttes til at samtiden har lettere for å akseptere maktrelasjoner hvor kvinner er utnyttet og menn utnytter, og ikke omvendt. Forskning på sosiale forhold og identitet har bidratt til å danne hovedgrunnlaget for forståelsen av kvinner som var involvert i Pompeiis sex-salg.
 
«Sabina for to kobber-as» tolkes som at en kvinne som kaller seg for Sabina utfører sex for to kobbermynter, den laveste myntverdien i det romerske samfunnet. Et slikt eksempel utgjør bare ett av flere som behandles og fremstilles som reelle bevis for de sosiale og økonomiske omstendighetene knyttet til kvinnelige sex-arbeidere.
 
Men samtidig er graffiti som omhandler menn på en helt identisk måte, for eksempel «Felix for fem kobber-as og Florus for 10» og «Jangastes for to kobber-as», blitt avvist som indikasjoner på mannlig sex-arbeid og tolkes heller som sladder eller ondskapsfull spøk og avstedkommer mindre forskningsmessig interesse.
 
Bakgrunnen for denne mangelen på akademisk bekreftelse  gjenspeiler først og fremst et mannsdominert fagmiljø.

Bakgrunnen for denne markante mangelen på akademisk bekreftelse kan begrunnes på flere måter, men gjenspeiler kanskje først og fremst et mannsdominert fagmiljø som stiller seg kritiske til forekomsten av denne formen for objektivisering av mannlig identitet. En annen forklaring kan være det tydelige innslaget av kristen moral som fremdeles har et sterkt fotfeste i vårt moderne samfunn, hvor mannskroppen blir betraktet som både upenetrerbar, fysisk overlegen og symbolsk hellig. 
 
Seksualitet står som symbol for identitet og ideologi, og i den moderne vestlige verden er seksualsynet sterkt relatert til biologisk kjønn. Konstruerte begreper som «heteroseksualitet», «homoseksualitet» og «biseksualitet» blir ofte satt i kontrast til hverandre og kategoriserer dermed mennesker etter maktrelasjoner, seksuelle preferanser og identitet.
 
Det var ikke spørsmål om man var hetero eller homo, men om man var aktiv eller passiv.

I den romerske verdenen var forståelsen av seksualitet bygget på andre begreper. Det romerske samfunnet favoriserte det maskuline kjønn, men manglet samtidig klassifisering av ulike typer legning. Forståelsen av seksualitet var i stedet basert på aktiv og passiv rolle. Den aktive rollen var reservert frie mannlige borgere, mens den passive ofte ble assosiert med kvinner, unge gutter og underklassens menn.

Vir hentydet til den frie mannlige borgeren og rollen var tett forbundet med tittelen pater-familias, altså familiens overhode. Denne posisjonen innebar ubegrenset seksuell frihet og makt over alle som levde innenfor hans husstand. Dessuten kunne vir også innlede seksuelle relasjoner utenfor det tradisjonelle ekteskapet med andre lavtstående menn, kvinner eller prostituerte uten at dette ble offentlig kritisert.

Likevel opererte antikken med en slags seksualetikette. Det romerske samfunnet godtok ikke sammekjønnslig relasjoner mellom individer av samme sosiale rang eller alder. I kontrast til Hellas, hvor slike forhold mellom likestilte frie borgere ble praktisert, ble disse seksuelle forbindelser i oldtidens Roma omtalt som strupum, et begrep som også omfattet voldtekt og andre ulovlige seksuelle handlinger som juridisk kunne straffes med døden.
 
Sex-arbeidere, gladiatorer, omreisende skuespillere og frigitte slaver stod helt uten rettigheter og beskyttelse fra loven.

Med tanke på hvor avgjørende sosial og økonomisk status var i forbindelse med seksuelle roller ville mannlige prostituerte, eller exoleti tilhørt en samfunnsgruppe omtalt som infames. Sex-arbeidere, gladiatorer, omreisende skuespillere og frigitte slaver utgjorde denne laveste samfunnsklassen i den romerske verden, og de stod helt uten rettigheter og beskyttelse fra loven. Dessuten kunne de heller ikke stille som kandidater i forbindelse med politiske valg eller gifte seg med personer av høyere sosial status og rang.
 
I det akademiske kappløpet om å avdekke flest mulige bordeller, blir ofte de økonomiske og administrative omstendighetene tilsidesatt. Pompeii hadde en økonomi som var basert på jordbruk og handel. Havnen åpnet muligheten for eksport av vin, olivenolje og korn til andre steder i Italia samt rundt om i Middelhavet, og landsbyene som omga Pompeii må ha bidratt til en strøm av mennesker, tjenester og varer.
 
Gjennomsnittsprisen for et samleie var det samme som et stykke loff eller et glass vin ville ha kostet.

Kort definert er prostitusjon en handelsvirksomhet som tilbyr seksuelle ytelser i bytte mot penger. For at en slik næring skal være en sikker økonomisk innvestering er det en fordel om stedene som frembyr prostitusjon er lett tilgjengelig, enten fra byens hovedgater eller offentlige samlingsplasser. Innehaveren er helt avhengig av en stabil kundekrets for at seksuelle tjenester skal gi en kommersiell avkastning, spesielt når prisen var så lav som i Pompeii. Gjennomsnittsprisen for et samleie var ca. fire kobber-as og prisen for oral-sex lå på ca. to kobber-as, det samme som et stykke loff eller et glass vin ville ha kostet.
 
Fattigdom og svært begrensede økonomiske forutsetninger er vanlige drivkrefter i prostitusjon. Derfor har rollen som sex-arbeidere ofte blitt assosiert med individer fra lavere klasser som selv enten var slaver eller forhenværende slaver. Dette stemmer forholdsvis godt overens med navn avdekket i innskrifter forbundet med prostitusjon.

Det romerske navnesystemet indikerte hvilken sosial status personer hadde, om de var frigitte slaver eller om de var eid av andre. Tria nomina (tre navn), for eksempel Quintus Julius Severinus, var reservert for aristokratiet. Frigitte slaver kunne ta sine tidligere herrers fornavn og anvende dette til etternavn, som Popidius Rufus. Slaver eller andre av lav status hadde kun ett navn; «Ismenus suger deg» samt «Placidus var her og knullet mange ganger» bekrefter at prostituerte og kundekretsen tilhørte underklassen.
 
Når det gjelder hvem som administrerte Pompeiis sex-marked eksisterer det i dagens forskning en rekke myter. Den mest velkjente av disse spekulasjonene er at Pompeiis overklasse administrerte denne virksomheten og innkasserte profittene. Denne teorien må forstås på bakgrunn av de mange erotiske freskene funnet i overklassehjem.

Men eiere av store luksusvillaer og slaver var bemidlede borgere, og det er vanskelig å forestille seg at salg av seksuelle tjenester for noen få kobbermynter skulle bidra nevneverdig til deres økonomi. Det er mer sannsynlig at de som stod bak organiseringen av prostitusjon tilhørte den frigitte samfunnsklassen som kunne drive utsalgssteder og som trolig også baserte inntektene på salg av andre varer.


Astri Karine Lundgren er klassisk arkeolog ved Kulturhistorisk Museum i Oslo. Hun har vært involvert i forskningen på mannlig prostitusjon siden 2012.
 

Litteraturlisten til Astri Karine Lundgren finner du på www.cupido.no/pompeii-mannlig-prostitusjon-litteraturliste

 
Les også andre del av Astri Karine Lundgrens dobbeltartikkel om Pompeiis prostituerte menn:
I Pompeii fra dør til dør
Astri Lundgren guider oss på erotisk byvandring i Pompeii der hun presenterer oss for menn og kvinner som virket der og elsket der.
 
 
Les også:
De sjokkerende funnene i Pompeii
Freskene som arkeologene gravde ut i Pompeii sjokkerte 1800-tallssamtiden som fant på å kalle det pornografi.

Menn som tar seg betalt
Menn har prostituert seg – opp gjennom tidene – akkurat som kvinner har gjort.



Heteroseksualitetens historie
Heteroseksualitet er en ny «oppfinnelse», fra en tid da det ble viktig å definere og bekjempe «homosex og andre perversjoner».


Fra Cupidos arkiv:
Seksualitetens historie

Seksualitetens historie handler om maktmenneskets trang til å kontrollere medmennesket der det er mest sårbart.



Denne artikkelen var først publisert i bladet Cupido 4/2016.