Skrevet av: Lene Wikander
Publisert:
Sist oppdatert:
"Så hvem snakker vi egentlig om når vi snakker om funksjonshemmedes rett til et seksualliv med andre? "
Lene Wikander er spaltist i Cupido. Denne ytringen er fra hennes faste spalte Kåthet og vrede.
Jo, vi snakker om menn. Som alltid. Funksjonshemmede menn, men altså først og fremst menn.
Jeg er av den oppfatning at retten til et seksualliv ikke innebærer retten til å ha tilgang til et annet menneske man kan ha sex med – uansett hvor fysisk funksjonshemmet man måtte være. Å ha sex med et annet menneske må man gjøre seg fortjent til. For meg er det viktigste at vi har rett til å leve våre funksjonsfriske seksualliv som vi ønsker. Dette er en rettighet jeg som kvinne i praksis ennå ikke har i Norge.
Når blant annet Nederland åpner for at funksjonshemmede skal få tilgang til prostituerte på «blå resept» er det mange som synes dette er fint og et forbilledlig eksempel. Sex er viktig for et fullverdig liv, og hvorfor skal man nektes dette bare fordi man enten er for funksjonshemmet til å klare å tilfredsstille seg selv, eller kanskje særlig for funksjonshemmet til å være attraktiv på det alminnelige kjønnsmarkedet der ingen tar betalt i penger?
Tilgangen til prostituerte blir i stadig større grad et tema i debatten om seksuelle rettigheter for funksjonshemmede i den vestlige verden. I Australia representerer for eksempel funksjonshemmede menn et betydelig nisjemarked i den legaliserte delen av prostitusjonsindustrien. For øvrig det samme landet som erklærer at en kvinne er seksuelt funksjonsfrisk dersom vaginaen hennes er i stand til å motta en penis. Som vi vet, har jo klitoris ingenting å si for en kvinnes seksuelle funksjonalitet! Og jo, jeg snakker fortsatt om Australia, ikke Somalia.
Så hvem snakker vi egentlig om når vi snakker om funksjonshemmedes rett til et seksualliv med andre? Jo, vi snakker om menn. Som alltid. Funksjonshemmede menn, men altså først og fremst menn. Når hørte du noen ta til orde for at funksjonshemmede kvinner skal ha tilgang på sex fra de gutteprostituerte som henger rundt Oslo S? Når hørte du noen ta til orde for at funksjonshemmede kvinner skal få tilgang til de mer etablerte og organiserte mannlige prostituerte som opererer på internett her i Norge?
Når hørte du for den saks skyld kvinnelige funksjonshemmede ta til orde for at de ønsker seg tilgang til prostituerte? Ikke at det ville gjort noen forskjell uansett. Menn som prostituerer seg gjør det jo stort sett bare til andre menn likevel. De gangene vi i det hele tatt hører om funksjonshemmede kvinner og sex i offentligheten, handler det nesten alltid om overgrep, noe funksjonshemmede kvinner er dobbelt sårbare for – både i kraft av sitt kjønn, som alle kvinner, men i tillegg på grunn av sin funksjonshemming.
I bunnen av debatten om funksjonshemmedes eventuelle rett til tilgang på prostituerte, ligger altså det gode, gamle seksuelle kjønnsrollemønsteret og gjærer som den kreftsvulsten det er. Den offentlige, maskuline seksualiteten er basert på tanken om maskulin dominans og at menn har et slags krav om tilgang på kvinner. Man(n) har da drifter! Det er u-menn(!)-eskelig å nekte menn dette bare fordi de er funksjonshemmet.
Kall meg gjerne mannehatende rødstrømpe! Si gjerne at jeg setter svake grupper opp mot hverandre! Men det er ikke det jeg sier likevel. Det jeg sier er at vi lever i et samfunn der kvinnelig seksualitet fortsatt er undertrykt på bekostning av den mannlige. Et samfunn der kvinner fortsatt skal være objektet og mannen subjektet. En virkelighet der kvinnelig seksualitet har klare begrensinger for utfoldelse i det offentlige rom. En kultur der seksuelt aggressive og aktive kvinner får betegnelsen «billig», «laus» og «promiskuøs», mens ditto menn betegnes som «virile», «damenes Jens» og «litt av en kar».
Vi lever også i et samfunn der menneskers seksuelle verdi vurderes ut ifra strenge kriterier for utseende og sosial og fysisk funksjonalitet. Et samfunn der det er tabu å frivillig innlede et forhold til en funksjonshemmet. Mener vi virkelig at det er en menneskerettighet å ha et seksualliv med andre, er det kanskje her vi først bør begynne jobben med å få den implementert?
Selv krever jeg i hvert fall retten til et seksualliv som kvinne på mine egne premisser, ikke samfunnets predefinerte og uskrevne regler for hva som sømmer seg en dame! Alt annet er umenneskelig.
Jo, vi snakker om menn. Som alltid. Funksjonshemmede menn, men altså først og fremst menn.
Jeg er av den oppfatning at retten til et seksualliv ikke innebærer retten til å ha tilgang til et annet menneske man kan ha sex med – uansett hvor fysisk funksjonshemmet man måtte være. Å ha sex med et annet menneske må man gjøre seg fortjent til. For meg er det viktigste at vi har rett til å leve våre funksjonsfriske seksualliv som vi ønsker. Dette er en rettighet jeg som kvinne i praksis ennå ikke har i Norge.
Når blant annet Nederland åpner for at funksjonshemmede skal få tilgang til prostituerte på «blå resept» er det mange som synes dette er fint og et forbilledlig eksempel. Sex er viktig for et fullverdig liv, og hvorfor skal man nektes dette bare fordi man enten er for funksjonshemmet til å klare å tilfredsstille seg selv, eller kanskje særlig for funksjonshemmet til å være attraktiv på det alminnelige kjønnsmarkedet der ingen tar betalt i penger?
Tilgangen til prostituerte blir i stadig større grad et tema i debatten om seksuelle rettigheter for funksjonshemmede i den vestlige verden. I Australia representerer for eksempel funksjonshemmede menn et betydelig nisjemarked i den legaliserte delen av prostitusjonsindustrien. For øvrig det samme landet som erklærer at en kvinne er seksuelt funksjonsfrisk dersom vaginaen hennes er i stand til å motta en penis. Som vi vet, har jo klitoris ingenting å si for en kvinnes seksuelle funksjonalitet! Og jo, jeg snakker fortsatt om Australia, ikke Somalia.
Så hvem snakker vi egentlig om når vi snakker om funksjonshemmedes rett til et seksualliv med andre? Jo, vi snakker om menn. Som alltid. Funksjonshemmede menn, men altså først og fremst menn. Når hørte du noen ta til orde for at funksjonshemmede kvinner skal ha tilgang på sex fra de gutteprostituerte som henger rundt Oslo S? Når hørte du noen ta til orde for at funksjonshemmede kvinner skal få tilgang til de mer etablerte og organiserte mannlige prostituerte som opererer på internett her i Norge?
Når hørte du for den saks skyld kvinnelige funksjonshemmede ta til orde for at de ønsker seg tilgang til prostituerte? Ikke at det ville gjort noen forskjell uansett. Menn som prostituerer seg gjør det jo stort sett bare til andre menn likevel. De gangene vi i det hele tatt hører om funksjonshemmede kvinner og sex i offentligheten, handler det nesten alltid om overgrep, noe funksjonshemmede kvinner er dobbelt sårbare for – både i kraft av sitt kjønn, som alle kvinner, men i tillegg på grunn av sin funksjonshemming.
I bunnen av debatten om funksjonshemmedes eventuelle rett til tilgang på prostituerte, ligger altså det gode, gamle seksuelle kjønnsrollemønsteret og gjærer som den kreftsvulsten det er. Den offentlige, maskuline seksualiteten er basert på tanken om maskulin dominans og at menn har et slags krav om tilgang på kvinner. Man(n) har da drifter! Det er u-menn(!)-eskelig å nekte menn dette bare fordi de er funksjonshemmet.
Kall meg gjerne mannehatende rødstrømpe! Si gjerne at jeg setter svake grupper opp mot hverandre! Men det er ikke det jeg sier likevel. Det jeg sier er at vi lever i et samfunn der kvinnelig seksualitet fortsatt er undertrykt på bekostning av den mannlige. Et samfunn der kvinner fortsatt skal være objektet og mannen subjektet. En virkelighet der kvinnelig seksualitet har klare begrensinger for utfoldelse i det offentlige rom. En kultur der seksuelt aggressive og aktive kvinner får betegnelsen «billig», «laus» og «promiskuøs», mens ditto menn betegnes som «virile», «damenes Jens» og «litt av en kar».
Vi lever også i et samfunn der menneskers seksuelle verdi vurderes ut ifra strenge kriterier for utseende og sosial og fysisk funksjonalitet. Et samfunn der det er tabu å frivillig innlede et forhold til en funksjonshemmet. Mener vi virkelig at det er en menneskerettighet å ha et seksualliv med andre, er det kanskje her vi først bør begynne jobben med å få den implementert?
Selv krever jeg i hvert fall retten til et seksualliv som kvinne på mine egne premisser, ikke samfunnets predefinerte og uskrevne regler for hva som sømmer seg en dame! Alt annet er umenneskelig.
